Biltur på Peloponnes august 2012

[filhellener]

F o r  en fantastisk tur, med herlige bilder, vi får oppleve via deg/dere, Katherina 

[Katherina]

 :bye:Takk for hyggelige tilbakemeldinger. 

Ja, det er spennende å ferdes rundt på Peloponnes. Stadig vekk noe nytt å oppdage. Bilturene setter en spesiell spiss på ferien vår.

sissela: For å få tips anbefaler jeg både mine og andres tråder om kortere og lengre turer. Spør gjerne.

Nå stopper vi i Karyes (Karyei) var en by i antikkens Hellas. Den hadde et Artemis tempel. Karyatider er søyler som er skulpturert som kvinneskikkelser. Navnet kommer opprinnelig fra denne lille byen, Karyes. I antikken brukte kvinnene en spesiell, kurvformet hodepynt under de rituelle dansene til ære fro Artemis. Vi oppdaget monumentet som var til ære for Karyatidene i det vi kjørte ut av Karyes og ble enige om å ha det til gode. Karyes viste seg å være en trivelig, gammel by, som vi gjerne drar tilbake til. Vi vandret rundt, så på det gamle klokketårnet fra 1930. Det ble ødelagt 15. mars 1944 da tyskerne satte fyr på byen. Det ble bygget opp igjen i 1955. Vi tok oss god tid på platsiaen, før vi dro videre. Det tok ikke alng tid før vi stanset igjen, for i utkanten av byen hadde vi lest at det var en kirke med tre eldgamle platantrær. Har lest at de er fra 1100 f. Kr. Går det an? Enorme var de i hvert fall.


KARYES






KLOKKETÅRNET




EN SANN NYTELSE

[kaka]

Wow! Utrolig at det treet fortsatt holder seg stående. Veldig flott!

[Katherina]

  Vi snirklet oss langsomt mot kysten

Vi hadde sett oss ut et stopp, Malevies Klosteret. Det hører med til turene våre å besøke klostre når det er en anledning. Det gjør godt å komme litt "avsides" fra alle de andre inntrykkene.






























KJÆRLIGHETENS HØYSANG

[Katherina]

  Etter to / tre dager underveis i fjellet begynte vi å lengte mot kysten og havet. Kaste seg ut i det blå, krystallklare og bare nyte opplevelsen. Vi var veldig fornøyde med turen så langt. Vi hadde kjørt i en fantastisk nydelig natur, sett og opplevd mye fint, møtt mange hyggelige mennesker og spist mye god mat. Det hadde blitt mange fjelloverganger, mange opp- og nedturer. Da vi var helt nord, før og etter Plataniotissa, føltes det nesten som å kjøre på Peloponnes tak. Akkurat nå var vi litt metta av å snirkle oss opp og ned. 

Varmen slo i mot oss da vi kom ut av bilen. Vi konstanterte at det er forskjell på temperaturen i fjellet og nede ved kysten. Dette var deilig! Vi tok oss god tid, men Astros var ikke dagens mål, så vi måtte dra videre. Sist vi ahdde vært på disse kantene hadde vi overnattet i Tirou. Den gang var det vår og lite turister i Tirou. Det hadde vært litt vanskelig å finne overnatting, men nå regnet vi med at alt var annerledes og det var det. Det begynte å bli slutt på den greske ferien, så litt roligere var det nok enn for ett par uker siden. Overnatting ordnet seg med det samme. Rett ved strandpromenaden. Rommet var lyst og stort. Gårdsplassen vakkert hellelagt og med store grønne vekster langs kantene. Her var det både høye trær, kjempe kaktuser og bananplanter.

Vi setter oss på en benk helt nede ved vannkanten. Noen bar fryder seg i leken, foreldrene slapper av ved siden av, på tavernaen bak oss forbereder de seg til kvelden, brenningene slår mot stranda. Vi småprater litt om de siste dagenes hendelser. Fryder oss over å ha blitt besteforeldre på nytt. Anna Oline. Hvordan er hun? Med ett kjenner vi at vi lengter litt hjem. Vi fylles med takknemlighet. Vi har det godt. 

Med ett tikker det inn en melding fra en venninne. Jeg åpner den nyssgjerrig. Det var en melding om at en felles venninne var dø. Selvom hun hadde vært syk over lengre tid, kom dette uventet. Da vi dro trodde vi at det gikk framover med henne. Hun og mannen hadde til og med vært i Hellas for en måneds tid siden. Vi ble fullstendig satt ut.

Kvelden ble annerledes enn ventet. Mens vi koste oss med en god middag helt nede ved vannkanten og månen skinte på havet, dukket minnene fram. De var mange og gode. Vi hadde hatt mye felles, blant annet interessen for Hellas og gleden over å feriere der.

For 2 dager siden hadde vi fått et nytt barnebarn og nå hadde vi mistet en god venn. En påminnelse om at mens vi på en måte er tatt til side og koser oss med ferielivet og alt kan virke bekymringsløst, så går livet videre rundt oss.

Syntes jeg ville dele også dette med dere. Det var også en del av ferien. 


TIROU






HER BOR VI, MEN IKKE VÅR LEILIGHET


KONTRAST TIL FORRIGE BOSTED,MEN VI LIKER BEGGE DELER.








MILJØET DER VI BODDE


ET ENKELT MÅLTID MED BRØD FRA LEVIDI
















FARVEL! VI KOMMER GJERNE IGJEN. KANSKJE ALLEREDE I MAI IÅR.

[karri]

Må være rart å være borte når så mye skjer hjemme. Vil kanskje tro at man føler på gleden over et nytt liv og sorgen over et liv som ikke lenger er, på en annen måte når man opplever det på avstand?!

Nydelige bilder. Aldri sett bananplante før

[kaka]

Takk for fine bilde og beskrivelser igjen, Jeg har også lurt mye på den frukten (tror ikke jeg har fått svar)

Det var spesielt å lese hvordan liv og død ble en del av denne ferien, for dere.

[Katherina]

  Hyggelig at dere fortsatt henger med. Ja, det ble en annerledes ferie enn det vi var vant med. Vi klarte etter hvert ikke helt å ta inn alt det flotte vi opplevde. 

Nå var vi kommet til den siste dagen på denne bilturen og vi snirklet oss gradvis hjemover. Vi kjente veien godt (trodde vi) og bestemte oss for å ta det litt med ro i begynnelsen og kjøre på fra Leonidio og hjem. På kartet hadde jeg lagt merke til ei litta strand som heter Livadia. Kanskje vi skulle dra en tur dit? Men hvor gikk veien? Først bratt gjennom små husklynger, deretter noen svinger, men dette begynner vi å bli vant til, så vi bare tok det med ro kjørte frimodig videre. Vel nede så vi bare hus og ingen strand. Litt tilbake, grusvei, smalt, dårlig merket og der lå ei strand. Joda, lita og perfekt for oss, men det kunne vært enklere adkomst, så det blir nok med denne ene gangen.

Turen fortsatte videre langs den vakre kysten. Opp og ned. Stoppet ofte for å nyte utsikten. Ikke langt fra Livadia fikk vi øye på ei lita, fin strand, enkel adkomst og noen få tavernaer. Dit får vi dra neste gang. Vi hadde vært i Plaka, rett utenfor Leonidio, på vår forrige tur her, men da var det meste stengt. Vi husket det som et vakkert sted med ei fin strand, så hvorfor ikke spise lunsj her. Vi hadde ikke før stoppet bilen, så hørte vi en blid røst som lurte på om vi var sultne. Joda. Det var verten på fisketavernaen, Dolfins. Han var absolutt av den typen som visste å ta veldig godt vare på sine gjester. Han la straks merke til navnet mitt og alt var spesielt for meg. Vi bestemte oss for å spille med, nyte servisen. Vi ble geleidet ut på terassen, som lå rett over den vesle småbåthavna. Været var nydelig og sjøen var blank. Etter en tur ut på kjøkkenet for å plukke ut råvarene og bestemme menyen, kom rettene på bordet etter tur. "Alt spesielt for meg!" Jeg nøt å være midtpunktet. Maten smakte herlig og atmosfæren rundt deilg.

Men vi skulle hjem. Ny fjellovergang, men her hadde vi kjørt flere ganger. Kanskje vi skulle ta en litt annen vei? I mai året før hadde vi besøkt en liten by lenger sør på kysten og da hadde vi kjørt over fjellet og kommet ned i AG. Dimitrios. Vi ville prøve å komme inn på denne veien, men et eller annet sted må vi ha vært uoppmerksomme. Etter hvert kjente vi oss absolutt ikke igjen. Vi kjørte og kjørte. Tok veien aldri slutt? Hvor var vi? Vi hadde på følelsen av å havne helt sør på Peloponnes. Så endelig så vi skiltet til Ag. Dimitrios, men vi kom ned mot byen mye lengre øst enn tenkt. Må nok ha kjørt en skikkelig omvei. I forfjamselsen tok vi også feil og kjørte nordover mot Geriaki i stedenfor ned på hovedveien og mot Skala. Vi som IKKE skulle kjøre om Geriaki. Joda, derfra og hjem KAN vi vein og det gikk faktisk greit. Vi har fått en vane å stoppe i Gythio å spise litt eller kose oss med ett eller annet. Denne gangen ble det en deilig isporsjon til oss begge.

Vi kom da hjem til slutt. Det var deilig å komme hjem. Det ble tidelig kveld. DAgen etter ventet nye opplevelser. Vi hadde bil en dag til. Bestemte oss for en badetur.


Livadia




SVERRE ØNSKER Å TA HELE HAVET I SIN FAVN






SAMBATIKI. DIT DRAR VI NESTE GANG

[Katherina]

  bILDENE BLE PLUTSELIG LAGT INN! 

Jeg fortsetter
















OVER FJELLET OG HJEM




VEL HJEMME. MED MANGE INNTRYKK I "BAGASJEN"

[karri]

Det er bare.... VAKKERT!!
Hellas er virkerlig variert, nydelig, deilig........

[Katherina]

  Ny dag og nye muligheter - opplevelser. "Ut på tur og aldri sur!" Vi ønsket oss en lang dag på strand og fant ut at Itilobukta - Neo Itilo kunne være et passelig sted å dra til. 

Bildene som er tatt underveis til Neo Itilo, ble riktig nok tatt i mai. Da snirklet vi oss sørover og stoppet ofte for å ta bilder. Vi kjører så ofte denne veien uten å ta oss tid til å stoppe for å ta bilder.






UTSIKT MOT AG. NIKOLAOS OG LANGT BAK KAN VI SKIMTE STOUPA. Å GÅ LANGS KYSTEN FRA AG. NIKOLAOS TIL STOUPA KAN ABSOLUTT ANBEFALES.


AG. NIKOLAOS


PIRGOS




HAB SKUER NED MOT ITILOBUKTA OG LENGTER ETTER ET BAD


ITILOBUKTA. HER OPPLEVDE VI DEN FØRSTE BRANNEN DA DET VAR DE STORE SKOGBRANNENE PÅ PELOPONNES.




HOTELL.










ITILO

[kaka]

Moro å følge dere på vei til oitilo.
Jeg har tatt noen tur-returer med bussen der, bare for å få sett meg rundt