Jeg trenger litt hjelp med en skoleoppgave.

[Tjorven]

Jeg kan ikke bidra så mye om dette med funksjonshemming/rehabilitering, Vinjarvold. Men jeg ble veldig rørt over et møte med en familie der sønnen i huset ( en ungdom) var "psykisk" funksjonshemmet. Den betegnelsen føles ikke helt riktig på en måte, men i mangel av andre ord... "Tilbakestående" kalte man det før, selv om denne gutten var langt fra akkurat det    Han går på spesialskole i Athen i skoleåret, men om sommeren er han sammen med familien sin i den lille fiskerlandsbyen på øya der de bor. Vi ble kjent med denne familien i fjor, og gutten er et kjært familiemedlem og del av lokalsamfunnet. Ingen prøvde å forklare eller bortforklare noe med han, vi møtte han som han er; et elskelig menneske med et varmt hjerte    Og at han var elsket av alle rundt seg, fikk vi til fulle være vitne til kvelden før han skulle reise tilbake til skolen igjen  Foreldrene drev en taverna, og gutten var også der om kveldene. Det var godt å se hvor godt han hadde det sammen med familien, og i lokalsamfunnet forøvrig.

Jeg vet ikke hva slags skole han gikk på, men han hadde iallfall et spesielskoletilbud etter hans behov. Om det er privat eller offentlig vet jeg heller ikke, men det fins iallfall.

[Anders]

Litt "klipp&lim" fra FB...

Jeg har bodd mange år i Hellas, og har mye samme oppfatning som henne (tovenor:min kommentar). Når det gjelder forskjellige funksjonhemninger og handicap så er det ofte forbundet med skam, og like ofte ikke. F.eks i min lille landsby på Peloponnes kjenner jeg flere med ulike funksjonshemninger, både Downs syndrom, kortvokst, døv og en med amputert arm. De er alle fullt ut akseptert i nærmiljøet. På den annen side fikk jeg sist sommer vite at en ung jente i min nærmeste krets der nede har MS, og det er vi bare to som vet utenom foreldre og søsken. Selv ikke øvrig familie, naboer eller jentas venner vet noe. De bruker en formue av egne midler for å bremse utviklingen av sykdommen, og de ønsker altså ikke at noen skal vite noe fordi de vil at hun skal ha et "normalt" liv så lenge hun kan... Det offentlige tilbudet er kanskje ikke like godt utbygget som i Norge, men det er mange frivillige organisasjoner som engasjerer seg, både med pengestøtte og praktisk arbeid. Jeg vet ikke hvilke diagnoser som kvalifiserer til rett til rehabilitering, men jeg vet at IKA (den offentlige arb.taker-syke/pensjonskasssen) tilbyr rehabiltitering til mange grupper, både i form av behandling, opptrening og rekreasjon. Samfunnet rundt den enkelte er ofte flinke til å engasjere seg, og den enkeltes familie tar nok ansvar i mye større grad enn her i Norge. For mange i Hellas er det f.eks en skam å sende sine gamle på sykehjem - de pleier dem hjemme til siste dag. Mange leier inn hjelp til dette, og dersom det er et reelt pleiebehov kan de også få både faglig og økonomisk støtte fra det offentlige.

Også glemte jeg å si at mye av den offentlige behandlingen og støtten er borte som følge av finanskrisen og spareplanen de siste årene! Sykehusavdelinger er nedlagt, og nødvendige medisiner må man ofte betale selv - om en er så heldig å få tak i....