Tre uker og tre dager... 8

[Anders]

De aller fleste vil ha opplevd morgener der det å våkne, og liksom skulle delta i livet, oppleves som fullstendig feil. Jeg hadde en sånn følelse da mandagsmorgenen ble såpass påtrengende at jeg ikke kunne stå imot lengre"¦

Det trivelige selskapet kvelden før får ta "skylden" for at jeg sov til halv åtte den morgenen. Eller kanskje var det underbevisstheten som ville fortrenge og utsette det jeg våknet til?

For kvelden hadde jo blitt riktig fin den, etter hvert. Vi hadde tuslet bakken hjem i ett-tiden, mens vi kjente på den undrende gleden over en vindstille, fin Hellas-aften. Riktignok ikke av det varmeste slaget, men plenty god nok, og vi hadde gledet oss over at vi omsider skulle få anledning til å nyte Astypalea i finvær.

Og så våknet man altså til den hersens vinden igjen :-(

Det var jo til å grine av. Dessuten kjente jeg antydning til noe som lignet forkjølelse! Gruggen i halsen og trang i blikket"¦ litt lett renne-nese"¦ på mannens vis anså jeg meg døden nær. Utrolig hva litt feminin sympati og dulling kan gjøre for mannens helbred"¦ :-)

Så det gikk selvfølgelig over. Utpå dagen. Når jeg hadde fått beveget meg nok rundt til at stive og støle muskler og bein sluttet å protestere. Jeg skal ikke påstå at selvinnsikt er min sterke side (andre vil kanskje spørre om jeg har noen slike i det hele tatt!), men jeg måtte jo innrømme etter hvert at selv om ånden var villig, så stod det ikke særlig til med kjødet. Bratte trapper og lange oppoverbakker er ikke min greie. Basta.

XXXXXXXXX

Vinden ulte og huijet. Verre enn dagen før. Was nun? Her måtte det taes brutale avgjørelser, det var klart. Og der var ikke så mange alternativer. Vi skulle videre til Amorgos, om vi så måtte kapre et fly for å få det til (nå er det riktignok ingen flyplass på Amorgos"¦:-)), men da måtte vi enten forberede avreise grytidlig neste morgen, eller holde ut to dager til med den der deprimerende vinden. Tirsdag eller Torsdag, 05:15... det er spørsmålet!
Mon tro om jeg ikke også holdt kaffekoppen slik Hamlet holder hodeskallen idet jeg tok avgjørelsen :-)

Reisefølget var enig, uten å ha noen så altfor sterke meninger om temaet. Så vi tuslet ned til by-stranden igjen, der hun prøvde å finne butikken med det silkesjalet hun hadde sett seg ut kvelden før. I likhet med mye annet var den butikken stengt. Etter vareutvalget å dømme var den såpass eksklusiv at eieren antagelig hadde pakket sammen og reist til Athen sammen med alle de greske sommergjestene. Hvem på Astypalea (som er ved sine fulle fem) ønsker vel å eie - enn si betale 800€ for - en to meter høy ibenholt-figur som lignet en krysning mellom Mor Theresa og Darth Vader???

Men billett-kontoret var åpent. Der fikk vi god og vennlig hjelp. Pluss en nesten u-uttalt advarsel om ikke å satse på å kapre en taxi for å komme oss til havnen i tide. De var antagelig like vanskelig å finne som ved avslutningen av norske julebord. Buss klokka tre om natten, ja"¦ ja-ja"¦ vi fikk vel leve med det da?

Deretter presterte vi det kunststykket å vandre helt til topps igjen, og begi oss nedover mot Livadi-stranden på andre siden. Litt strandliv måtte vi jo ha med oss, og vi måtte jo få sett ørlite mer av denne øyen enn bare akkurat byen?
Der slanget seg en bratt, svingete vei nedover, og det var jo ikke lengre enn at det virket ørlite tåpelig å vente i timesvis på neste buss. Vi visste jo ikke om det gikk noen buss, en gang"¦ ?

På veien nedover hadde vi en praktfull utsikt. Livadi-"dalen" virket forbløffende frodig, sammenlignet med åsene rundt og resten av omgivelsene. Masser av trær - sitrus av ett eller annet slag - og lysere flekker innimellom som indikerte kornåkre. Så var altså ikke øyen bare det geitebeite man kunne få inntrykk av på andre siden av haugen. Noe regn måtte vel falle på Astypalea også, og det fant vel veien til sjøen gjennom den dalen?
Men mest sannsynlig foregikk det vel en kontrollert vanning fra det store damanlegget langt der oppe :-)

Selve stranden var vel ikke noe å gå i fistel over. Lang, og ganske rett, vekslende fra store rullesteiner til finere sand. En strand, til likes med mange andre. Den ene veien bortover ga heller ikke de helt store opplevelsene. Kanskje kan det bli en slags strandpromenade av det en gang"¦

Men temperaturen var okay. Midt oppå tyvetallet et sted. Eller kanskje vel så det. Bare man kom seg i livd for vinden. Vi fant oss en strandtaverna og kulte ned med litt drikke, før vi bestemte oss for ikke å gjøre så mye mer. Reisefølget på en solstol, jeg på en tavernastol, hver vår gode bok"¦ nåja, tror jeg skal slutte å bløffe om de der bøkene. Jeg ble nå sittende og kikke rundt på det som var av folkeliv, likevel 

Her er en video-snutt om litt av Astypalea. De ihuga vil ha sett den før...



Som så ofte før så tok rastløsheten meg etter en stund. Noen ganger er det bare sånn. Jeg ville ha mer dagligliv rundt meg, ikke bare østeuropeiske serveringsjenter på tampen av en lang sommer. To timer til neste buss, fikk jeg opplyst. Jeg myste mot den lange, svingete bakken der borte"¦ orket jeg den? Der var jo faktisk andre på vei opp, kunne jeg se. I mitt eget tempo ville det vel gå bra?

Så vi skilte lag. Reisefølget befant seg vel på sin solstol, jeg la fortrøstningsfullt av gårde.  Tilbake langs strandveien først. Godt med skygge, fra trær og tavernatak. De siste hundre metrene lå åpne"¦ hm, jammen var det varmt, gitt"¦ jeg slengte t-skjorten beskyttende over høyreskulderen, og samlet mot og krefter før bakken begynte.

Hundre meter oppi der måtte jeg stoppe og trekke pusten og finne skygge bak en lysstolpe! (forteller det noe om at jeg ikke akkurat er noen Schwartzenegger? :-))
Himmel, så varmt det hadde blitt da?! Og bakken var mye brattere å gå enn å se på"¦ hadde den ikke blitt ørlite brattere siden vi kom ned, også? Og var det ikke meningen at vind skulle virke avkjølende?

Men jeg nådde da toppen etter hvert, via x antall lysstolper. Uten å være utslitt, en gang. Snarere tvert imot"¦ jeg følte meg oppmuntret og nesten stolt over meg selv. Hadde bestått manndomsprøven, liksom. Stoppet ved vindmøllene og reflekterte over karsstykket, før jeg koblet de ubehagelige fakta"¦ nøkkelen til rommet lå i reisefølgets veske, og jeg hadde et snart presserende behov for et avtrede!

Den kombinasjonen førte meg helt ned til bystranden igjen. En enslig åpen kafé ble redningen, og jeg viste min takknemlighet ved straks å starte prosessen med å bygge opp et grunnlag for nye toalettbesøk. Jeg mener å ha lært noe om det på skolen en gang"¦ om sammenhengen i ting"¦ to kjappe Mythos var vel ikke mer enn rimelig kompensasjon for at kaféverten hadde reddet meg fra det mest penible av øyeblikk?


XXXXXXXXX

Etter hvert fikk jeg også selskap av mitt alltid velkomne reisefølge. Og vi tillot oss å være knisende muntre og ungdommelige over noen glass gudenektar og kokkino krasi. Tilgi meg, Astypalea"¦ du var på ditt vis vakker, og jeg fikk i glimt se ditt sanne ansikt, men ditt til tider turbulente ytre skremte meg vekk. Det er ikke personlig ment"¦

XXXXXXXXX


Senere hen den kvelden fikk vi på nytt selskap av de trønderske trottere. Slett ikke det verste man kan oppleve, skal jeg si deg! Etter litt frem og tilbake ble vi invitert til deres egen hule,
(sirenene lokker...)


og fikk med på kjøpet noen flere forklaringer om sammenhengen i ting"¦ De Græske Øer gør sig at leve i !...  vi var som tenåringer på den første utflukt og ingenting kunne ta livsgleden fra oss. Bortsett fra min litt uvillige mage, da"¦

Noen glimt fra pigernes gjemme...







Vi ble traktert, ja...

De tok oss også med til sitt faste forings-sted. Jeg ser av Tjorven sine beskrivelser at jeg visstnok skal ha "sjarmert" vertskapet trill rundt"¦ antagelig var det mer et utslag av at noen puttet penger på meg ved fødselen, slik at kjeftamentet var ustoppelig :-) Det er ikke første gang telleverket har løpt løpsk, for å si det sånn"¦

Et ørlite side-step må jeg likevel ha med. På vår vandring mot de mer turistifiserte deler av Astypalea stoppet jeg også innom et lite innhukk i verden"¦ betatt ble jeg stående og beskue de lokales former for livsutfoldelse. Der var kanskje tjue-tredve mennesker samlet. Mye latter og leven rundt bordene. En bedårende vakker, ung kvinne var senter for all oppmerksomhet. Hun danset på en måte som ville gjort Mikkel Jækksen flau. I åtte-ti minutter stod jeg innom døren og bare nøt synet. Og livet. Og tanken om at sånn kunne det være"¦

Kvelden ble en utsjei. Alle ting tatt i betraktning så gikk det egentlig veldig bra 

Et bar-besøk på Astypalea - i mørke, forblåste natten, med den flombelyste borgen som backdrop - er absolutt å anbefale. Det var egnet til å ta pusten fra noen hver. All vurderingsevne også. Timene ble mange og lange, tankene om at vi skulle av gårde midtnatters ble få og små og ubetydelige.

Ergo var formen deretter da Dimitri plukket oss opp i tre-tiden om natten"¦ denne hyggelige skomaker og hans frisørkone hadde gitt grei beskjed om at det overhodet ikke kom på tale å la oss ta noen buss tilbake til havna. Vi var gjester, og de skulle stå for transporten. Det var nesten flaut. Og mindre pinlig ble det ikke da vi etter et kvarters tid gjennom natten kom frem til Agios Andreas, og han oppfattet at jeg i all min villske hadde glemt brillene på rommet. Han tørnet tvert rundt for å hente dem. Hvor ellers i verden vil man oppleve slikt? Muligens overalt"¦ muligens jeg bare har reist så lite at jeg ikke har sammenligningsgrunnlag"¦ men jeg TROR det ikke"¦