Tre uker og tre dager... 7

[Anders]

Det er ikke uten en viss usikker beven man setter seg til tastene for å ordsette sin opplevelse av Astypalea. Spesielt ikke når det blant leserne antagelig vil finnes en del erfarne "Astypaljanere".

For det ble en til dels blandet forestilling, for å si det sånn. Så la meg så med en gang ile til og understreke - "Gi meg en uke med vindstille, så er jeg ikke fremmed for et nytt besøk!".

Men den rent umiddelbare reaksjonen da jeg våknet var at dette var ikke noe værendes sted hvis man ønsket å beholde sin mentale balanse!

For det blåste. Det blåste noe så inn i hell"¦edussen! Vel har jeg daglig tilhold på "den ydderste nøgne ø", og har opplevd litt av hvert av stormende vær og kraftige vinder, men man befant seg jo i feriemodus og på Hellas-skala da man våknet, så dette var man slett ikke forberedt på. Noen "Kalypso om våren" var det iallfall ikke, til tross for navnet på rommene.

Det blåste ovenfra og nedenfra. Forfra og bakfra. Fra den ene siden og fra den andre siden. Det blåste hardt, og det blåste lenge. Det blåste i tre intense sekunder, som tok alt som ikke var spikret fast. Det blåste så murhuset ristet og svaiet. Det blåste så jeg kikket etter et lokk til kaffekoppen. Det blåste så øynene ikke trodde det de så. Hvordan var det mulig? Havet lå jo flatt!



Jeg vet ikke hvor høyt vi befant oss over havet. Tredve meter kanskje? Det kunne like gjerne vært toppen av Zas på en blåstrig dag. Og riktignok blåste det fralands der på sydsiden av øyen, men likevel"¦ havet var jo nærmest for et kjøkkenbord å regne? Vinden måtte da vise igjen der ute?

Dette merksnodige værfenomen fortsatte å fascinere og forundre de to dagene vi var der. Jeg har kanskje lettere enn andre for å henge meg opp i slike ting, men det gjør det ikke mindre rart. Fra mitt hjemlige stuevindu kan jeg se storhavet reise tunge, hvitkammede bølger, og det på dager som blir for vindstille å regne i sammenligning med det som plaget Astypalea. Skjedde det noe spesielt når vinden traff øyen? Laget den kanskje voldsom "turbulens" når den brøt over fjellet/åsen/høyden bak byen, før den brukte halve Egeerhavet nedover på å hente seg inn igjen?

Jeg skjønte det ikke. Men trøstet meg med at det er nå så mye annet her i verden som jeg heller ikke forstår. Det var ikke min oppgave"¦ men fascinerende var det :-)

XXXXXXXXX

Dagen begynte med Café Avec. Avec salmesang, altså. Fra kirken like nedenfor lød en kraftfull og sonor mannsstemme, iblandet forsamlingens hjertelige deltagelse. Det var jo søndag"¦ natten hadde vært lang og hendelsesrik, ikke så rart at solen stod høyt på himmelen før jeg våknet. En lang stund satt jeg der på verandaen og lekte svamp"¦ sugde til meg mest mulig av det som foregikk.

Av alle ting, så var det Samaranch sine ord etter Lillehammer-OL som dukket opp. "The best view"¦ ever!
For det var det virkelig. Vi har vel vanligvis bodd ved havnivå, og stort sett hatt sånn "bortover"-utsikt, men her hadde jeg oversikten. Kunne kikke ned på gater og hus og aktiviteter som foregikk, og fikk det tett innpå livet. Jeg så så mye, og så langt, og jeg så det så utrolig skarpt og klart. Den lille bukten med husene oppetter fjellsidene var jo ikke akkurat noen metropolis, og den brunsvidde åskammen der borte åpnet jo så absolutt for forbedringer, men likevel. Utsikten var herlig!

Jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte. Hva hadde vi gjort galt, som våknet til et slikt vista, for så å bli straffet med slik vind? Til og med når jeg satt med ryggen mot veggen, så blåste det bakfra. Og da reisefølget åpnet verandadøren blåste det innenfra! Malaka!

Og der var mengder av kråkefugler, som oppførte seg underlig og uvant, og seilte rundt som insektsjagende svaler. Fem"¦ femten"¦ femti stykker av de svarte åtseleterne svirret rundt, for til slutt å samle seg på taket av det jeg antok var skolen der nede. Jeg tenkte på Hitchcock, og grøsset. Bra de holdt kjeft, iallfall.

Det gjorde ikke hanen like nedenfor. Noen må ha feilprogrammert den, eller så var det smått med høner der i byen. Den vrælte infernalsk, og i noen sekunder var jeg slett ikke fremmed for å svinge kjøttøksen selv! Skulle vært meg en fryd å avslutte den der gaulingen"¦

XXXXXXXXX

Jeg var litt sånn "i limbo". Nattens strabaser satt i. Den første timen gikk vel egentlig med til å finne roen. Vi sa ikke så mye"¦ vi bare satt der med kaffekoppen mens vi studerte omgivelsene, og vi likte det vi så. Alt bortsett fra den forannevnte brunsvidde åskammen.

Astypalea By (?) var jo ikke noe annet enn en liten landsby"¦ men veldig hvit og blå og gresk. Og da det spinnville fjærkreet omsider la inn årene oppdaget vi at det var veldig stille også. Bare vinden som laget lyd"¦

For ikke var der knallerter, og ikke var der rop, og de få bilene som dukket opp i bildet hadde sikkert tredoble eksosanlegg og snille sjåfører. Reisefølget sørget for å dra meg på beina, for vi måtte jo ned til byen(?) og stranden der nede en tur. Måtte se oss rundt. Komme i gang, liksom"¦ hva hadde Astypalea å by på av "spennendeheter"?

Mer stillhet, det var sikkert. En underlig folketomhet. Tre mennesker på noe som lignet mer en privat terrasse enn en kafé. Ingen unger. Ingen stabbende småjenter, eller ropende tolvåringer på racer-sykler. Ingen andre turister heller. Bare oss to, og de eldre gubbene utenfor butikken. Jeg følte at det ble stille mellom dem da vi dukket opp"¦ alle kikket på oss. Som om vi var noen rare dyr. Hva slags Trangvik var det vi hadde kommet til?

Vakkert å se til, med den lille strandpromenaden og alle de friske fargene, men for aller første gang følte jeg meg som en fremmed på en gresk øy. En utenfra. Nesten ubegripelig, med tanke på de første "innfødte" vi hadde møtt om natten. Vårt vertskap var jo det reneste Niagara av vennlig gjestfrihet"¦ hvorfor trådte jeg plutselig så mye mer forsiktig rundt?






Det løsnet nå opp litt etter hvert. Dagen var jo ung, det ble mer aktivitet etter hvert som tiden gikk. Litt, iallfall. Vi tuslet rundt en liten stund, det var ikke så mange gatene å gå i, liksom"¦ merkelig at det kunne være så vindstille der nede? På kaien holdt et par karer på med å renske garn, på den lille bystranden var fem-seks mennesker i doven aktivitet. Vi satte oss ved et av bordene på "promenaden" og prøvde å finne litt ut av Astypalea. Det var så få mennesker og så lite aktivitet"¦ var dette alt, liksom?

Joo-aa"¦ men "sentrum" er vel liksom der oppe, prøvde jeg å si til meg selv. Der oppe ved vindmøllene"¦ oppunder Kastro. Den grå borgen tårnet stor og dominerende over alt det blå-hvite, og vi så jo av virvaret av klatrende sukkerbit-hus der oppe at det sikkert var mer spennende og likt det Hellas vi kjente og elsket. Og øyen måtte vel ha en hel masse med positive ting å by på? Dessuten"¦ vi skulle jo treffe "kjentfolk" der også, utpå kvelden. Pøh"¦ klart dette her ville bli bra!

Men omsider innså vi jo at dette var en øy hvor man holdt strengt på de gamle "siesta"-tradisjoner. Det meste var stengt i flere timer midt på dagen. Og den helt store horden med sommergjester hadde visstnok forlatt Astypalea bare ett par dager tidligere. Så antageligvis satt de aller fleste fastboende hjemme og trakk pusten - eller et lettelsens sukk.

XXXXXXXXX

Reisefølget koblet inn sitt personlige "racer-gir" etter en stund. Selv hadde jeg for lengst døpt stedet for "Byen Med De Tusen Trappetrinn", og gikk på tomgang. På vei opp igjen til rommet kom jeg i tanker om at med min kondisjon så var det fare for at de kanskje måtte bytte navn til "Heartbreak Hotel""¦ jeg måtte stoppe to ganger og hente pusten før jeg kom meg videre. Vi hadde vært innom den lille "landhandelen" på hjørnet, det var ikke bare-bare å slite seg opp trappene med bæreposer fulle av livets nødvendigheter.

Etter litt "R&R" (Rest and Recreation :-)) på rommet, gikk turen videre oppover mot torget og borgen. Heldigvis var det vei, og ikke trapper"¦ men jaggu var det bratt, lell! Halvveis oppi der klarte jeg å overbevise reisefølget om at mitt tempo var det beste"¦ skulle jeg holdt følge med hennes lettbente, turvante, "lenge-siden-jeg-nesten-har-sluttet-å-røyke"-ben, så hadde historien stoppet her og nu. Det peip i brystet, og jeg hadde vel melkesyre utav ørene før vi nådde sadelryggen med den lange rekken av gamle vindmøller.


Ifølge øyhopperbibelen ligger Astypalea midt i den vind-tunellen som meltemien skaper ned gjennom Egeerhavet. Det var iallfall ikke vanskelig å fatte den logiske plasseringen av de gamle innretningene. På den åpne plassen, med fantastisk utsikt begge veier, så føltes vindens trykk som gamle dagers Store Stå etter en Brann-scoring. Man måtte jo side-steppe rett som det var, for å holde på balansen. Og det må ha vært litt av et skue en gang i tiden, å se åtte svære møller i full drift samtidig. Litt av et bråk også, forresten"¦

Vi snirklet oss videre opp mot borgen. Via trange smug og skeive trapper og mye snadder for kameralinsen. Utav ingenting kunne man plutselig dumpe på den mest fantastiske blomsterprakt, eller man rundet noen sammenraste bygninger bare for å finne velstelte, nyoppussede hus og koselige, små "verandakasser" med et bord og to stoler. Aldeles herlig. Og på den ene siden kunne man plutselig oppleve det åpne rom, og kjenne suget i magen fordi man var så høyt oppe og det var så lite som skilte fra å havne langt der nede"¦

Omsider var vi oppe ved inngangen. De siste metrene av trappegaten avslørte at her beveget vi oss på virkelig gamle tomter. Borgen har visstnok røtter tilbake til 900-tallet og Byzants, men ble oppført på restene av det gamle akropolis som engang lå der på toppen. Ikke så rart at steiner var glattslipte av årtuseners sandaltråkking. I den skyggefulle buegangen inn var det faktisk sånn at man måtte se seg for og trø forsiktig.


Utsikten mot Livadi-siden var stor.



Inne på området var det fint lite igjen av det praktfulle byggverk som engang stod der. Delvis tilgrodd, og uten noe særlig av informasjon for den besøkende. Men mange advarsler om hvor man ikke burde gå, pga rasfare og "ustadige masser". Et par velholdte kirker, og kun den ene ytterveggen var såpass intakt at man fikk noe inntrykk av hvordan det hadde vært. Men utsikten var jo av det ærefrykt-skapende slaget"¦ vi ble litt tause der, begge to.



XXXXXXXXX

Senere hen den kvelden hadde vi gleden av å møte to andre forum-medlemmer "face-to-face".
Det møtet har Tjorven på sitt elokvente vis beskrevet her: http://www.hellasforum.net/index.php?name=ForumsPro&file=viewtopic&t=2776

Så jeg skal ikke gå så mye i detalj om det. Annet enn å underskrive at det var både hyggelig og særdeles vellykket. Vi fant som sagt "tonen", og for meg ble det også en kilde av kunnskap og erfaring å øse av. De hadde mer enn en god historie å fortelle, og hadde tydeligvis opplevd både det ene og det hitt der i Hellas. Latteren satt løst, og da vi omsider brøt opp utpå natten hadde mitt reisefølge fått en helt annen oppfatning av dette "forumet" som jeg stadig vekk snakket så varmt om. Takker for samværet, jenter"¦ var vi enige om en repeat i 2009?