Tre uker og tre dager... Kykladene september 08

[Anders]

"Good morning, ladies and gentlemen"¦ and welcome aboard this kay-ell-emm- flight one-five-seven-five... to Athens...".

Yesss! Purserens ord lød som musikk i mine ører. Og for en gangs skyld følte jeg mer spenning enn nervøsitet da flymaskinen brølte nedover rullebanen og satte nesen til værs. Bare et lite hopp til nå, så var vi der. En bitteliten flytur på treogenhalv time"¦ for sikkerhets skyld var jeg kjapp med å stille klokken en time frem, så den ble mer i samsvar med ETA'en på billetten. Jeg var på Aten-tid før Amsterdam var borte under oss.

Det var søndag formiddag, 31.august. Jeg hadde vært oppe halve natten allerede. Reisefølget hele natten, faktisk. Og takk og pris for det, ettersom jeg hadde kludret det til med alarmen på mobilen. Det skulle tatt seg ut! Forsovet seg vekk fra den mest etterlengtede ferietur noensinne! De siste par månedene hadde vært et sammenhengende stress, nå så vi frem til drøyt tre uker på loffen i Kykladene.

Ved siden av meg satt et ungt, amerikansk par. Fra vestkysten ett eller annet sted, og de hadde vel vært i luften i tre-kvart døgn allerede. Og joda"¦ de skulle til Aten på ferie. Litt etter hvert kom det nå frem noen vage greske aner på hennes side, samt en romantisk forestilling om at Akropolis hørte hjemme i ethvert ungt pars reise-portefølje. Etter at jeg nå har sett denne permanente byggeplassen selv, så kan jeg vel skrive under på at man trenger ikke være verken spesielt ung eller spesielt romantisk anlagt for å ha glede av å oppsøke stedet.

Av grunner som sikkert bare piloter og flygeledere kan svare på, så ble det uvanlig mange "twists&turns" på veien nedover. Jeg vitset med at vi tok "the scenic route", mens jeg fantaserte om en røyk eller ti, og prøvde å overbevise meg selv om at de som styrer og steller med slik flytrafikk er særdeles kompetente mennesker som helt sikkert vet hva de gjør"¦

Eleftherios Venizelos var et behagelig møte. Rimelig velordnet og velfungerende virket den. Dessuten"¦ man fikk jo røyke der! (Schipol ble jo fy-fy-land nå i år) Og rent bortsett fra at vi stillte oss ved feil bagasjebånd og sullet vekk en halvtime på den måten, så var det ingen problemer med å komme seg gjennom systemet og utenfor til ventende busser og taxier. Mitt aller første møte med det greske fastlandet begynte bra, og da reisefølget i all sin visdom fikk oss til å vente over ett par smekkfulle ekspressbusser, så ble turen til Pireus faktisk en ganske okay opplevelse.
Hun hadde gjort turen en gang før, da i beksvarte natten og med en sjåfør som øvde til Formel 1-sertifikat, så jeg var jo litt skeptisk på forhånd :-)

XXXXXXXXXXXX

Å påstå at "bluestaren" lå der og ventet på oss, blir vel kanskje litt drøyt. Men da vi steg av bussen, og jeg så den velkjente profilen, da fant jeg roen. BS Naxos denne gang, og selv om jeg kjenner søsteren BS Paros adskillig bedre etter utallige turer fra Santorini, så er de jo for en-eggede tvillinger å regne.

Vi måtte traske et stykke bortover kaien for å kjøpe billetter, og det som var nødvendig påkledning en gråkald Bergensmorgen ble fort en belastning. Riktignok var det ikke noen sånn drepende temperatur, men likevel. Kanskje er jeg bortskjemt, med mulighetene for å foreta sånne kjapp-kjappe "hamskifter" på Dimitri's taverna på Santorini"¦ men noen form for stripping der midt i Pireus havn var vel neppe å anbefale uansett. Litt senere på kvelden var jeg egentlig ganske glad for å ha beholdt langbuksen på"¦

Vi betalte 52€ for billettene og kom oss om bord. Det var fortsatt en liten time til båten skulle gå, men det var ingen grunn til å henge rundt, og kamp om plassene ble det nok sikkert der på soldekket før avgang. Sulten var jeg også, KLM hadde bydd på heller skrantent flyfór, og jeg gledet meg til Goodys' Goody Cheeseburger!

Nåja. La nå det ligge. Det ble som det ble. Ikke fikk jeg reisens første Mythos heller, da de bare hadde Amstel om bord. For noen år siden ville jeg antagelig ha takket og bukket og vært overlykkelig, nå rynket jeg pannen misfornøyd og trakk litt blasert på skuldrene. Macho-trynet tørket imidlertid fort av meg, fordi brillene lå igjen på bordet, så karen bak disken måtte forsyne seg selv fra min fremstrakte hånd. Snart ser jeg vel ikke forskjell på mynter og sedler en gang!

Helt der inne i innerste havnekroken var det lite som fortalte oss noe om hvilke vind-forhold som skulle møte oss lengre ute i havet. Riktignok var der noen sånne firma-vimpler og flagg som vaiet friskt på husene rundtom, men ikke noe jeg bet meg spesielt merke i. Der på soldekket var det jo ganske vindstille og varmt, og vi var i Hellas"¦ jippi!

Men vind skulle bli et tema på denne turen (i tiden etter hjemkost har jeg vært inne på tanken om å bruke den gamle Dylan-linja "This Is The Story Of Hurricane" som undertittel!). Denne uhumske vinden som endte opp med å styre ganske mye av vår gjøren og laden de neste tre ukene. Ifølge lokal ekspertise var det ikke Meltemi (hva var det da???). Uansett var vi knapt en halvtime utenfor moloen før jeg begynte å fatte at det faktisk blåste ganske så sterkt! Sjøen kvitnet til rundt oss og mindre båter lot til å slite i bølgene.



Og etter hvert som tiden gikk og mørket senket seg, så økte det bare på. Riktig kolossal ble vinden. For første gang opplevde jeg sjøsprøyt helt opp til soldekket, og der ble stadig bedre plass rundt oss etter hvert som folk trakk "innover i kupeen". Men den store, stødige fergen lot seg ikke påvirke i nevneverdig grad. Vi durte videre inn i natten, om enn kanskje med ørlite mindre fart og fremdrift enn vanlig. Mange nordmenn om bord, forresten"¦ tydelig at vi ikke var de eneste som syns september er en fin feriemåned :-)

Ifølge rutetabellen skulle vi nå Syros og Ermoupolis havn ti over ni. Klokken ble halv ti før vi steg i land. På vei ned trappen fikk jeg med meg en heftig debatt mellom et annet norsk par"¦ en litt underlig "enveis-argumentasjon" om noe jeg ikke syns var et problem en gang"¦ hun ga høylydt uttrykk for at om hun så skulle sove i parken den natten, så det ble det overhodet ikke aktuelt å dra videre til Paros i den vinden! Gubben virket resignert, og jeg lurte på hvordan hun hadde tatt det hvis hun hadde vært med oss på heisaturen fra Sifnos året før"¦

Hermes' By tok imot oss på en varm, men ganske så forblåst måte. Masser av folk som veltet av fergen og ut i sensommerkvelden. Vi navigerte oss gjennom folkemengden, og jeg stolte helt og fullt på reisefølgets vurderinger. Ganske snart var vi gjennom "geiten" og forbi roomis'ene. Trodde vi. For som vi rundet en av bussene som stod der, så dumpet vi plutselig på et ansikt hun kjente. En roomie, han som alle andre, men det var jo dit hun hadde tenkt oss!

Utrolig nok kjente han henne igjen, da de først begynte å prate. Jeg innbiller meg at noen av disse romselgerne må ha bortimot fotografisk hukommelse. Eller så er de utrolig flinke til å late som"¦ Han plasserte oss i sin lille, slitte japaner, og så ventet vi en røyk mens han løp rundt på jakt etter flere overnattingsgjester. Det ble et voksent, fransk par, som vi ikke så særlig mye til senere.

Han snirklet oss opp gjennom byen. Gjennom trange gater og smug til "Pefkakia Park". Fruen ventet ved adkomst, og hun lot ikke som. Husket godt det norske ansiktet fra året før. Kjapt ble vi geleidet langt opp, til noe som visstnok skulle være et "special room", og det kan jeg gå god for. Var iallfall det mest spesielle jeg noen gang har opplevd der i Kykladene. Helt oppe på toppen, som en bitteliten skoeske med akkurat litt for lite plass til noe som helst, via den smaleste og bratteste vindeltrapp jeg noensinne har forsert!

Sikkert veldig bra på vindstille dager. Nå brukte hun mesteparten av tiden på å forklare oss hvor viktig det var å sørge for at døren ikke ble vrengt av hengslene. Og det var ikke vanskelig å forstå"¦ huttemeggru hvor det blåste!

Det er nesten sånn at det er vanskelig å beskrive. Vi stod på terrassen fire etasjer over gaten og lurte på hva vi egentlig hadde gitt oss ut på. Utsikten var jo formidabel, men vinden! De fleste Hellas-farere vil vite hva slags vind jeg snakker om"¦ den var ikke kald og brutal slik som her hjemme, men bare så innmari sterk!

Men vi måtte jo ned igjen, og få med oss noe litt bedre "Hellas-liv" før søvnen tok oss. Reisefølget var kjent, vi tuslet et trangt "trappe-smug" ned til kaien, og videre innover i havnen. Og innimellom husene var det bare varmt og godt og "Hellas""¦ men svært så mye folk det var ute på en søndags kveld? Jeg måtte innse at vi var i en kykladisk "storby". For det var ikke turister"¦ grekerne var i klart flertall. Fastboende grekere, til og med"¦ det var stappfullt på alle spisesteder, og alle kjente alle, og jeg fikk en god følelse inni meg.

Så vi havnet til slutt på Polis bar helt innerst i havna, og satt der en times tid og lot Syros og Kykladene og Hellas synke litt innunder huden på oss. Det er forunderlig hvor godt akkurat det kan være"¦ gang etter gang.