Tre uker og tre dager... 3

[Anders]

Tirsdagen fødtes i optimismens tegn.
God og uforstyrret nattesøvn bidro sikkert sitt til det, og når jeg så attpåtil hadde ny-innkjøpt kaffekrus som sparte meg for den turen ned på kjøkkenet, så var det en glad og fornøyd Anders som benket seg til det faste morgenrituale på verandaen (mange ville sikkert kalt det en takterrasse, men det står jo "veranta" på nettsiden deres, så da så"¦:-))

Og sånn tidlig på morgenen mente jeg bestemt at det var grunn til å være optimist. For det var jo nesten vindstille"¦ var det ikke? Og knapt en sky på himmelen? Nei, nå ville nok allting til å bli så bra, atte"¦
(Jeg må innrømme at begynner å bli litt slitsomt med alle skuffelsene som kommer av å være evig optimist"¦)

Men dagen startet iallfall på ny. Med jobb-sirene og fergeavgang.
Panagia Hozoviotissa  denne morgen, på sin langsomme ferd mot Paros og de vestre Kyklader. Jeg kikket etter det slanke, svarte skroget idet hun rundet moloen, og skjønte jo straks at sjøen hadde iallfall ikke roet seg"¦ hun stampet fra første øyeblikk, og jeg brukte kamera som kikkert. Jøss"¦ skummet frådet rundt hele damen!

Planen var jo å følge etter senere på kvelden. Ta bluestaren i ni-halvti-tiden, og bruke en god time ned til Paros. Kanskje/kanskje-ikke rakk vi siste båt til Antiparos? Jeg nippet til kaffen og tenkte at det var nå egentlig ikke så viktig. Vi ville jo alltids finne oss et rom i Parikia. Det som var viktig var den følelsen av total frihet"¦ hva spilte vel ferger for rolle?

Solen nådde så vidt i det ytterste hjørnet av verandaen. Jeg ble riktig klengete på den kvadratmeteren, mens Ermoupolis våknet til liv. En fornøyelse å bare sitte der og nyte utsikten, og suge inn alle hendelser og inntrykk. Kranene nede på verftet beveget seg rundt som forhistoriske vadefugler, med "høye halser" og lange nebb som pekte mot jorden. To lastebåter lå "på rei" langt der ute, godt i livd av den lille øyen Dimeni med sitt fyrtårn. En dueflokk fløy ivrig og imponerende formasjon mellom TV-antenner og klesstativ og hustak.

Tinos og Mykonos fylte horisonten, og virket mye nærmere enn dagen før. Men gatene nedenfor var en mer interessant studie"¦ det var vel slikt som kalles "pittoresk"? En og annen bygning i det totale forfall, som åpne sår i rekker av vakre, nyoppussede hus, men byen var nå engang ikke det hvite og "kubiske" som Kykladene er så berømt for. Engang i tiden var Ermoupolis Hellas' viktigste havneby"¦ påvirkningen utenfra var også ganske tydelig. Jeg syntes jeg så både Venezia og hele Riviera'en"¦ :-)

Syros er jo egentlig en ganske liten øy. Mindre enn Sifnos, mindre enn Ios. Mye mindre enn jeg hadde forestilt meg. Naxos er jo fem ganger større. Derfor var det litt rart å se en slik "storby" som Ermoupolis der. Posisjonen som administrativt sentrum - "hovedstad" - i Kykladene, kommer antagelig av den utmerkede dypvannshavnen, og det historiske faktum at øyen opp gjennom århundrene stort sett har klart å beholde sin nøytralitet eller skaffet seg "høyere" beskyttelse mot både pirater og invaderende nasjoner.

Muligens var jeg for opptatt med å studere omgivelsene til å legge merke til endringene i været. Havnebassenget var fyllt av travel anleggstrafikk, småbåter og prammer durte mellom verft og kaier. Bunkersanlegget tversover virket som en honning-krukke"¦ alle skulle visst bortom dit på ett eller annet punkt. Jeg bare satt der og myste, og forsvant visst inn i en drøm"¦

Voldsom hundeglam like i nærheten dro meg tilbake til realitetene. Jeg kikket over skulderen og oppdaget at himmelen var fylt av mørke, kjappe skyer, mens flagget tversover gaten stod rett ut og laget "snæppe"-lyder. Næmænijalledaera? Det skulle ikke begynne å regne vel???


Så "dett var dett" av fin-vær på Syros. En sølle lille time med morgenkaffen, før vinden kom tilbake og la seg som et vatt-teppe over planer og forventninger.

XXXXXXXXX

Men regnet holdt seg unna, heldigvis. Og hvem kan vel klage på temperaturer godt oppå tjue- tallet? Alt som skulle til var å komme seg ned på gatenivå, da var det egentlig ganske okay. Og de mørke, kjappe skyene forsvant jo"¦ tilbake var en litt mørkeblå himmel og vind som tvang oss til å søke de lune kroker.

Vi spiste frokost på en sånn gammel, "tradisjonell" kafeneion nede ved havnen. Et slikt sted som i Norge kanskje ville blitt stemplet som en særdeles "mørkebrun kafé". Iallfall virket det sånn, etter klientellet å dømme. Jeg turte ikke filme innover i lokalet"¦ noen av gjestene virket litt "giret" allerede før klokken var ti, og de litt olme blikkene de sendte meg og mitt videokamera gjorde at speileggene ikke trengte salt for å bli interessante.

   
Etterpå sjekket vi ut, slik at Maria fikk god tid til å klargjøre rommet for nye gjester. Bagasjen fikk stå i resepsjonen, mens vi kunne vandre fritt og få med oss litt mer av denne øyen. Meningen var jo å få med seg Ano Syros, som er det som var den originale chora. Men vinden hadde etter hvert tiltatt såpass at det ble mer behagelig å ta seg en busstur igjen"¦ over haugen til Kini, denne gang.
   
Hvis man teller "effektiv spilletid" så tok sikkert ikke turen mer enn femten minutter. Forbløffende liten var den øyen, egentlig"¦ minnet ørlite om Sifnos, pga det "rullende" landskapet. Men det var tørrere og ikke så frodig.
   
På fine dager er sikkert Kini et fint sted også. Jeg tenkte på de i forumet som har snakket pent om stedet. Og skjønte vel hvorfor. Men vinden jaget oss til slutt lengst inn i kroken på en taverna, der vi lesket strupen og prøvde å oppdage noe folkeliv. Det var mislykket"¦ det skjedde rett og slett fint lite der. En del mennesker uti de heftige bølgene, men ellers var det ganske dødt.
Reisefølget hadde jo besøkt stedet før, så hun fikk seg en "reunion" og en liten mimrestund. Det var jo okay"¦

Resten av dagen"¦ brukte vi på å vente. Tilbake i byen ble det til at vi bare soset rundt og kikket og gjorde lite av substans. Vi hadde oss en tur helt ut på moloen"¦ det ble en sånn "hopp-og-skvett"-tur der vi løp mellom bølgene. Og hvor utrolig det enn høres, så klarte vi faktisk å gå oss vill i en Kykladisk by! Etter å ha hentet bagasjen i 5-6-tiden rotet vi oss aldeles vekk, i et litt tåpelig forsøk på å finne en "snarvei" nedigjen til havnen. Altså"¦ dette er en by hvor alle nedoverbakker fører til havnen"¦ vi gikk oppover og oppover og skjønte ingenting!

Men etter mye mas og kav kunne vi sette oss på Polis igjen, og se Ermoupolis møte kvelden. Det var en opplevelse også. Mengder av seilbåter kom sigende inn, på jakt etter fast feste for natten. Det var ganske interessant å bivåne de ulike metoder som ble brukt for å bakke seg inntil"¦ noen var tydeligvis mer proffe enn andre :-)

XXXXXXXXX


Turen til Paros ble litt okay også. Fordi vi begge er oppvokst i det samme øysamfunn, og har opplevd de samme båtturer. Vi mimret litt om det, mens bluestaren fraktet oss trygt av gårde. Den gjør jo alltid det"¦ aldri noe slinger i valsen der"¦ sånn i ettertid må jeg jo le litt av de kommentarene jeg overhørte i venteskuret. Ti-femten "halvvoksne" syklister som gjorde Kykladene på to hjul. Franske de fleste, men nok av engelsktalende til at det var språket dem imellom"¦ de var veldig opptatt av om det var helt trygt å gi seg ut på sjøen i svarte natten!

Og vel fremme i Parikia ble jeg pånytt et haleheng. Reisefølget durte av gårde gjennom flokken av roomies, og var midt i en disputt om rompris etc før jeg nådde henne igjen. Temperaturen var behagelig"¦ varm kveld etter den litt kjølige overfarten"¦ det føltes godt å ha Paros-asfalt under sandalene"¦ jeg kikket på fyren som på et "fotograf-aktig" vis dro ut det store vista med nevene, mens han prøvde å overbevise reisefølget. "oh yes"¦sea-view of course"¦ best ever!".

Antagelig gikk han på auto-pilot. For hun gjentok opptil flere ganger at det bare var snakk om EN natt"¦ at vi bare trengte tak over hodet en enkel natt og slett ikke hadde noen tanker om noe som helst av "best-rooms-in-town""¦ det spillte visst ingen rolle, for han solgte som om det var snakk om resten av livet.

Jaja. Hans problem, egentlig. Men han viste sin klasse ved straks å overlate oss til sin hjelper. En eldre kar som strente hastig av gårde noen hundre meter bortover promenaden (vi måtte nesten småløpe for å holde følge!), før han svingte opp i gaten ved utekinoen og frem til Villa Stratos. Der ble vi ønsket velkommen av en amerikansk dame. Hun presenterte seg som Lou-Ann, og viste oss til et helt okay rom. 30 euro takk, "paid in advance". Klokka var ti over elleve om kvelden, det blåste bra på Paros også, og det var ikke tiden for å se så mye av omgivelsene.

Men jeg måtte le litt for meg selv da jeg åpnet verandadøren neste morgen"¦ hvor ble det av "sea-view'en"?

[Anders]

Busstur til Kini...

[Anders]

Kini...