Tre uker og tre dager... 13

[Anders]

Åtte-ni dager på Naxos. En ren overflod av tid. Man kan gjøre så mye"¦ farte rundt og få med seg det meste, og virkelig få anledning til å gjøre seg godt kjent i alle kriker og kroker. Alt mulig kan man egentlig rekke å få med seg på Naxos i løpet av åtte-ni dager.
Vi gjorde nesten ingenting :-)

Eller"¦ det blir jo litt feil, da. Vi gjorde jo ingen-tingen, selvfølgelig"¦ den aller beste tingen man kan gjøre når man er på ferie. Kanskje begynte vi å bli litt slitne og tomme etter nærmere to uker med hopp og sprett rundt mellom øyene?

En utenforstående ville sikkert ha gjort seg den observasjonen. Hvordan vi liksom la vekk "nysgjerrig"-blikket og "det-der-må-vi-gjøre"-tonen, og bare sank ned i avslappet nytelse og vellevnet. Jeg har iallfall tenkt den tanken"¦ nå som vi var "hjemme", og vel halvveis gjennom ferieturen, så begynte vi plutselig å leve et slags "normalt" ferieliv.

Vi hadde snakket om det på forhånd. Uansett hvor vi havnet, og hvordan vi enn hadde det underveis, så skulle vi ha siste uken på Naxos og bare nyte slaraffenlivet. Vi hadde en "deal", liksom"¦ en avtale det var lett å komme frem til, siden vi begge er så glad i Naxos (og for så vidt også i slaraffenlivet :-) )

XXXXXXXXX

"Jou brring de naiz vedder to Naxo!". Sophia strålte om kapp med solen da hun tok mot oss i havnen. Jeg har gitt opp å få henne til å slutte med den der transporten"¦ så lenge hun vet hvilken båt vi ankommer med så vil Giannis være der med sin bil, og de overser fullstendig våre påstander om at det faktisk er ganske gøy å spasere det strekket fra havnen og over til Agios Georgios.

Men utsagnet hennes holdt visst mål. Vi hadde virkelig finværet med oss. Det hadde blåst ganske kraftig hele sommeren, fikk vi høre. Vært mye overskyet, også. Dette var første dagen på en uke at det virkelig var vindstille og skyfritt. Tankene våre vandret tilbake til ørkenheten på Antiparos"¦ tenk, var det bare en uke siden? Og"¦ ja"¦ det hadde virkelig blåst hver eneste dag siden!

Rommet var ikke klargjort ennå, så vi satte bare bagasjen fra oss og tuslet ned til stranden. Det er ikke så lange biten"¦ førti meter til man har sand under føttene, femti til man blir våt. Ikke spesielt mye folk heller, sånn i halv-ti tiden om morgenen. Asteria holdt på å åpne sin strandtaverna, sjøen viste fortsatt igjen etter all vinden som hadde vært, og vi gikk på Finikas for litt frokost i siviliserte former. Kelneren med hestehalen smilte gjenkjennende, og jeg tenkte at han er en av de få jeg ennå har til gode å få navnet på :-)

Det ble starten på en dag med hilsing og hjertelige gjensyn. Først og fremst med mitt elskede Naxos, men også med mange av de menneskene som bor der. Kanskje er de hovedårsaken til at denne øyen har blitt et slikt kjært sted for meg? For som jeg ga uttrykk for i fjorårets reiseberetning, så har jeg "min greie" i andre mennesker, mer enn strender og natur og historiske byggverk. Og på Naxos har jeg funnet noen "vakre" utgaver av arten"¦ mennesker det er en fryd (og usedvanlig lett) å bli bedre kjent med.   

XXXXXXXXX


Og det ble også en litt "rar" dag. I den forstand at allting var så kjent, til tross for at vi altså var flere tusen kilometer hjemmefra. Flere ganger underveis måtte jeg liksom stoppe litt opp og klype meg selv i armen"¦ trekke pusten og tenke meg om"¦ ta på en husvegg eller stikke meg på en kaktus, bare for å overbevise meg selv om det ikke var en drøm. Jeg har kommet utav tellingen"¦ tror dette var trettende gangen jeg besøkte Naxos"¦ slett ikke rart at det virket kjent og litt uvirkelig. Hva har man gjort, som får klem på butikken?!?!

Jeg vet ikke. Men noe av det må iallfall ha vært det riktige. For gjensynet var så inderlig oppriktig. Så hjertevarmende. Når Marias første, høflige og langtrukne "Ti kanete" umiddelbart går over til arm rundt halsen og kyss på kinnet, da vet man det. Når Sophias bulgarske vaskehjelp har gjort seg ekstra flid med rommet, og det står friske blomster på bordet og hjemmelaget vin i kjøleskapet, da vet man det (den smaker egentlig ikke noe særlig, men ikke si det til Giannis!)

Når Manoli har tappet Mythosen før vi kommer frem, fordi han har sett oss passere Trata, da vet man det. Når Georgiou starter hilsningen med et litt bryskt "Whatfor you go Astypalea? Only for prisoners!", da vet man det. Når Spiros smiler og hilser i neven, og ingen av oss husker hvor vi har møtt hverandre før, men at det var moro, da vet man det.
Når Sergiani - med sin VIF-trøye og sin svorsk-engelsk- presser seg inn i kassakøen for å hilse og mobbe kassadamen til å ta dobbel pris av denne oljesjeiken fra nord, da vet man det (han pleier gaule NÅRRmann hver gang han ser meg!) Og når attpåtil Kostas - usynlig langt innunder et blomstertak og ventende på sin saganaki og lunsj - roper ut for å påkalle min oppmerksomhet, da vet jeg det.

Mennesker ruser seg på så mangt. Kan noe måle seg med ekte lykke? Det boblet og bruste i meg, nesten som en klisjé. Det var bare så himla godt å være der!

XXXXXXXXX

Hvilken dag det ble. Vinden var så godt som borte. Varmedisen var iferd med å legge seg som et spekklag over sjøen. Bølgene var dønninger, var skjelvinger, var utslitt og slappe. Temperaturen krøp oppover, passerte tredve. Lunsjen hos Manoli ble en langdryg og doven affære. Bare være. Eksistere. Nyte å være en del av noe uvirkelig. Ingenting hastet. Vi snakket ikke mye heller, det var liksom helt okay å bare sitte der og tenke de samme tankene og kjenne den samme gleden.

Klesvask. VG. En Dimitri som blir yngre for hvert år. En by som virket lammet av ettermiddagsheten. Internet, for å sjekke mail, og dele denne opplevelsen med forumet. Virkelighetstelefoner hjemmefra, som brakte noen ubehagelige meldinger om ødelagte varmtvannstanker og den slags uvirkeligheter. Slaraffenliv. Sophia som viste billedbøker"¦ gaver hun hadde fått fra andre norske gjester. Et øyeblikks stolthet over det landet vi har å vise frem. Giannis, som ikke kunne begripe at vi kunne reise fra noe så vakkert, og heller dra til Hellas.

Irene var der, omsider. Strålende vennlig, men likevel litt avmålt. Jeg fikk en følelse av at allting ikke var som det skulle være der i huset"¦
Og der var jaggu Italia! Den artige damen fra året før. Nå vet jeg at hun heter Lori, liker Pavarotti, og er et aldeles bedårende menneske. Vi skulle få mange fine øyeblikk utover i uken.
Fløyel over verden. Langsom middag på Mama's. Big Guy bak disken kom egenhendig til bordet og bød på drikke on the house!

Månekveld. Slik månekvelder bare kan være i nattsvarte Hellas. Aldri har Sophias terrasse innbydd til slik en avslappet night-cap. Så stille. Så fredelig. Så fylt av ro og varme. Er det rart vi sluknet med smil om munn?

[kaka]

Nei, ikke rart i det hele tatt, når jeg leser denne deilige skildringen av nytelse!

[Turid]

Du skriver knakende godt, Anders. Tusen takk... igjen.