Utreise på 17. mai
Da jeg satt og skulle bestille billetter til vår mai-tur til Chania med SAS, oppdaget jeg at det var svært liten prisforskjell mellom basisbillettene og SAS +. En liten sjekk avslørte at med bestilling av mat i tillegg til basisbilletten, var prisforskjellen omtrent helt utjevnet, og at SAS+ var noe som lignet på deres fordums Business Class. Pluss-billettene ble bestilt - skal det være så skal det være - og litt luksus skal man jo kunne unne seg.
Innsjekkinga på Gardermoen gikk smertefritt, men så kom første nedtur: Våre billetter gav tilgang til «fast track» i sikkerhetskontrollen, men på en tidlig lørdag som til alt overmål var 17. mai, var Gardermoen nærmest folketom. Vi hadde jo sett for oss å suse forbi og kaste nedlatende blikk på stakkarene i de endeløse køer i sikk og sakk, men det var jo ingen der, og for å få strødd salt i såret var den ordinære kontrollen nærmest, så vi så ikke noe poeng i å tviholde på prinsippene, og gå en omvei om «fast-track»-kontrollen.
Men da vi først kom innenfor, steg stemningen. Vi var velkommen i SAS Lounge, i alle fall den enkleste av dem, og slo oss ned der, siden vi hadde meget god tid før flyet skulle gå. Der var en enkel, men meget smakfull frokost-buffet dekket, og det var bare å forsyne seg av hjertets lyst. Tappekraner for kaffe, juice, øl og vin i ulike kulører var også til vår disposisjon. For noen var det kanskje en skuffelse at spriten ikke var tilgjengelig før kl. 13. ;-)
Og oppturen fortsatte. Plass langt framme i flyet, prioritert ombordstigning, og godt om plass framme i flyet, slik at vi to parene fikk en hel treseter hver til disposisjon. God mat, og ubegrensede mengder drikkevarer av alle slag. Nå er ikke noen av oss av dem som MÅ styrte ned mest mulig fordi det er gratis, og selv skulle jeg kjøre fra flyplassen, så jeg holdt meg til Ramløsa"¦"¦
Vel framme på flyplassen stod karen fra bilutleiefirmaet på avtalt plass med plakat, og jeg fulgte ham med shuttle-bussen til parkeringsplassen der de fleste utleiebilene står. Og der fulgte neste nedtur: Jeg hadde bestilt en bil med plass til oss fire med koffertene våre, med automatgear. Det viste seg at han bare hadde en slik bil i Chania, en Chevrolet Lazetta som kanskje til nød hadde vært kvalifisert for et «rent-a-wreck»- firma. Skrammene, bulkene og ripene var legio, men det mest iøynefallende var solskadene på lakken, som var ganske ekstreme, og gjorde at man nesten måtte gjette hvilken farge bilen en gang hadde hatt. Jeg åpnet bagasjerommet, og hadde problemer med å skjønne hvordan fire kofferter skulle få plass. Selgeren vinket bare mot bagasjerommet og lagde trappebevegelser med hånden oppover i luften mens han talte one-two-three-four.
Hva gjør man så? Den vanlige prosedyren med å sjekke at tidligere skader var registrerte, var bortkastet, han hadde ingen andre biler å tilby, de andre stod flyplassen og ventet med bagasjen. På pluss-siden malte motoren som en fornøyd katt, så jeg betalte noen € ekstra for å ta bilfirmaets egenandel-forsikring, slik at jeg var sikret mot alt vondt som kunne vederfares både oss og bilen, og lot det stå til. Vi måtte selvfølgelig plassere to kofferter på høykant som en femte passasjer midt i baksetet, men våre damer er heldigvis ikke så omfangsrike, så det ble ikke så altfor ubehagelig, og dermed starta vi vår kjøring mot Plakias, med alle fire og alle eiendeler plassert i bilen. Bilen var lettkjørt og grei, og turen var begivenhetsløs, men trivelig til vi parkerte utenfor vårt hotell"¦..
Fylg med i neste bolken"¦ kanskje kommer det bilder"¦"¦
Morsom forhistorie med både opp og nedturer. Håper dere hadde en fin tur. :) Vi kjørte på dagstur til Plakias da vi var på Kreta en påske. Det så ut til å være et vidunderlig lite sted. Da vi var der var det hamring, spikring og maling på alle kanter. Full klargjøring før sesongstart. :)
Jeg ser det for meg, og gleder meg til fortsettelsen....! :juble:
Hyggelig gjensyn med Plakias
Etter at bilen var parkert, gjorde vi vår store entre på Hotel Costas&Chrysoula, som drives av søskenparet - ja, nettopp! - Costas og Chrysoula. Vi ble mottatt som gamle venner, og før vi fikk sjekke inn, måtte vi sette oss ned og få en valgfri velkomstdrikk, så det ble sesongens første Mythos, og frisk appelsinjuice til damene. Jeg hadde sendt en mail til Costas og bedt om å få samme rommet som sist, og han fortalte ivrig at det var helt nyoppusset. Dermed ble vi behørig geleidet til våre rom, og etter utpakking hadde jeg passe tid til å la freden senke seg - kanskje til og med en liten lur, mens damene var ute og handlet inn nødvendig forråd til kjøleskapet.
Siden dette var det femtende året på rad vi fire reiste sammen til Hellas i mai, har vi etter hvert etablert våre vaner og ritualer. Det aller mest ufravikelige ritualet er «ouzo time» kl. 19.30 presis, alltid på vår balkong, og alltid med nøtter og toast med olivenpasta attåt. Mens mørket senket seg, senket den ultimate greske ro seg også, slik den alltid gjør, og vi kunne egentlig sittet der hele kvelden.
Men vi skulle ut til middag, og det måtte bli på vår stam-taverna fra sist, Gorgona. Vi håpet på å bli gjenkjent, og det var ikke noe problem! Allerede på lang avstand hørte vi hoiing og så febrilsk vinking, og så vanket en ekte gresk velkomst. Sjefskelner Xaralambos (Babis) tok mot meg med skikkelige bamseklemmer, hans datter Eirini fulgte opp med klemmer og nusser på kinn, mens tredjemann i gjengen, Georgios, nøyde seg med et karslig håndtrykk og skulderklapp, og sparte klemmene til damene. Som småbrukersønn fra Vestlandet fikk jeg en oppdragelse der maskulin klemming ikke hadde noen sentral plass, den var rett og slett totalt fraværende, så fremdeles må jeg innrømme at jeg føler meg av og til litt ille til mote når jeg blir klemt av mannfolk som har tilpasset seg mer moderne skikker. Men av en eller annen grunn føles det helt riktig og bra å bli rundklemt på begge sider av en barteprydet greker.
Vi hadde en kjempebra middag med favorittrettene fra sist, og en del prat innimellom når personalet hadde en rolig stund. Tavernaen hører på et vis sammen med hotellet, så Costas er hovedeier også på tavernaen. Da det nærmet seg avslutningen på måltidet, stakk han hodet inn og vinket til oss, og før vi visste ordet av det, kom Georgios med et brett med full pakke av alle drikkevarene vi hadde bestilt, vin og øl og til og med vannflaska, «from Big Boss Costas». Og siden fikk vi gjerne litt ekstra når vi var der, noen friterte bananer eller litt annen dessert utenom det alle fikk, noen kvelder var det rabatt på regningen (som vi nok oppveide med våre tips ;-) ). Det tok sin tid før vi hadde fått unna det grøvste av ekstra'ene denne første kvelden, men omsider var vi på vei de to minuttene «hjem».
På hjemveien ble jeg praiet av en annen Georgios fra i fjor, som jobber på en snack-bar.. Han lurte på om jeg kom innom hos ham snart, og det var tydelig at han var sprekkeferdig av noe han ville fortelle meg"¦.. Mer om dette seinere"¦..
Eehh... hva skjeddse med bildene mine?... gikk alle sammen og la seg? Det er ikke for ingenting jeg er sparsom med bildene, det er en kode jeg ikke helt har knekket der...
For en hjertelig velkomst dere fikk. Høres ut til at dere hadde det helt supert. Gleder meg til å få vite mer om reisen. :)
Herlig!!
Den balkongroen kunne jeg nesten føle helt hit!
- og bildene, - bare å snu hodet litt, det, så får jeg med meg all hjerteligheten. ;D
Veldig trivelig lesning, John S, jeg henger med videre! :)
Like herlig og humoristisk reiseskildring som vanlig,JohnS ;) Gleder meg til resten :)
Quote from: Kabi on 12. Jun 14, 11:02:42
Like herlig og humoristisk reiseskildring som vanlig,JohnS ;) Gleder meg til resten :)
Helt enig, det er flere som gleder seg til fortsettelsen ja :smile12:
Lunchtur med forviklinger
Siden vi disponerte leiebil hele tiden, hadde vi snakket om å dra ofte ut av byen og spise lunch i byer og landsbyer i omegnen for å oppleve flest mulig andre steder enn Plakias. Den første turen la vi til Lefkogia, 4 - 5 km fra Plakias, Der vi mente å ha sett at det var et par tavernaer. På vei utover merka jeg at bilen fuska litt, og var vanskelig å starte og få i gir, men etter hvert ordna det seg.
Vi fant en taverna i landsbyen som virka ganske koselig, men da vi stoppa, kjente vi på lukta at det måtte være en lekkasje på kloakken der, så vi hoppa i bilen og kjørte litt til, og havna på en meget uanselig taverna, O Vassilis. Den hadde tre bord oppe på en slags veranda, og nedenfor rekkverket var det tre-fire bord klemt inn mellom veikanten og veggen under oss, bord som tydelig var reservert for gubbene i byen.
Vi bad om menyen, som selvfølgelig ikke eksisterte, men hun kunne den utenat. «Gresk salat» sa hun, «xoriatiki» sa jeg, og fikk tydeligvis ei stjerne i boka. Hun forsvant på kjøkkenet og kom inn med en plastpose med små blanke ansjos. «Fresh fishes» sa hun, «gavros» sa jeg. Hun så lenge på meg, litt usikkert, men fortsatte å beskrive en gryte med grønne bønner, poteter og diverse annet. «Fasolakia» sa jeg. Nå tror jeg hun var sikker på at vi drev litt gjøn med henne, men hun lysnet da jeg fortalte at det meste av mitt beskjedne ordforråd på gresk har jeg skaffet meg ved å lese menyer, og at jeg ikke var i stand til å uttale meg noe særlig meningsfullt på gresk om noe annet emne enn mat. Dermed var vi bestevenner, og vi ventet på resten av menyen. Men den var ikke lengre(bortsett fra at hun kunne steke omelett eller varme pizza), så vi bestilte en porsjon av hver rett på hele menyen hennes, og hadde et praktfullt måltid på en av de aller enkleste tavernaene vi har besøkt på mange år. Det finnes så mange som uttaler seg om Kreta som ødelagt av masseturismen, de burde ta en tur til O Vassilis og finne ut litt mer om hva de egentlig snakker om før de uttaler seg!
Etter måltidet fulgte den obligatoriske karaffelen med raki, som kommer på bordet enten man spiser lunch eller middag, og en skål med friske gode epler. Vi hadde en trivelig prat også (på engelsk!), og hun fortalte at hun hadde laget mat der hver dag i 22 år. Rakien fikk stå, men vi var meget fornøyde da vi rusla ut i bilen.
(http://i117.photobucket.com/albums/o77/John1946/HPIM0010-1.jpg) (http://s117.photobucket.com/user/John1946/media/HPIM0010-1.jpg.html)
Vi ville ta en liten rekognoseringstur litt lengre utover, men like etter Lefkogia er det en bratt bakke, en kneik, nærmest, og der begynte bilen å miste mot og krefter, farten ble mindre og mindre, og til slutt stod vi i ro. Jeg greide å få snudd bilen, og med litt inspirert fotarbeid og brutal behandling av giret, greide jeg å få den til å dra på lavgir, så vi kom oss tilbake til Plakias, om enn i en fart som et begravelsesfølge.
Heldigvis hadde bilutleiefirmaeet kontor i Plakias, med en usedvanlig service-innstilt kar. Han trilla rundt hjørnet til et verksted, og kom raskt tilbake. «Transmission kaput» sa han, og jeg skjønte at turen tilbake til Plakias antagelig virkelig hadde vært en tur til bilens begravelse. Men det tok ikke mange minuttene før han hadde klar en Hyundai, og lovet ny bil med automatgir neste morgen, så alt ordna seg til det beste. Den nye bilen vi fikk, var samme type, men adskillige årganger nyere, og mye blankere, enn den som nettopp hadde avgått ved en stille død uten at vi sørget.
Nok en gang en fornøyelig skildring fra deg, John. Du har alltid noe å fortelle, og på en måte som gjør at en kan se situasjonene for seg.
Jeg ventet på hva som kunne skje ned den begredelige bilen. - Høres veldig trivelig ut å ha trofast vennefølge på så mange reiser.
:vinke:
Et lite intermezzo: En gresk drøm om Norge
Den første kvelden i Plakias hilste jeg på en kar som jobber på en snack-bar i sentrum, og han bad meg innstendig om å komme innom en dag, for det var noe han måtte snakke om. Jeg tok turen innom og fikk meg årets første frappe, mens de andre var på stranda.
Det viste seg at på slutten av sesongen i fjor hadde han blitt kjent med en nordmann som hadde kjøpt hus i en liten landsby like utenfor Plakias. Slik jeg skjønte det, hadde han etter at årets sesong var slutt, hjulpet nordmannen med litt arbeid på huset. Det endte med at nordmannen tilbød ham vinterjobb i fliseleggings-firmaet sitt i nærheten av Bergen. Så Georgios hadde vært i Norge fra slutten av november til rundt 1. april, da det ble litt mindre å gjøre, og dessuten sommersesongen nærmet seg på Kreta.
Det var utrolig, og litt av en tankevekker for meg, å høre hvor begeistret han la ut om de paradisiske tilstandene i jobben han hadde hatt i Norge, ting som vi her ser på som ganske så selvfølgelige. Han hadde bare jobbet toppen 22 dager i måneden, og bare 7 - 8 timer hver dag, og hatt fri hver eneste helg, så sammenlignet med hans 10 - 14 timer pr dag 30 dager i måneden i sommersesongen, var dette rene slaraffenlivet. For ikke å snakke om toppen av lykke: Sjefen lot ham låne en firmabil når han hadde bruk for det!! Og med så lite innsats hadde han en netto utbetaling som var over det dobbelte av hva han tjente på Kreta!
For en tid siden hadde han fått et brev fra Norge, som han hadde liggende. Det eneste ordet han hadde kjent igjen, var «skatt», så han var litt urolig, og ville at jeg skulle se på papirene. Nordmannen skulle komme nedover rundt 1. juli, og jeg skjønte Georgios ville ha alt på stell før han kom, dersom det var noe han måtte foreta seg med brevet, da han håpet på mer jobb i Norge, helst en fast jobb, og ville gjøre et godt inntrykk. Det viste seg at brevet bare var det vanlige forslaget til selvangivelse, og siden han hadde bare jobbet knapt en måned i 2013, kom han nok inn under alle minstebeløp, så jeg kunne berolige ham med at han ikke kom til å få noe uoverkommelig skattekrav.
Det ble en nyttig påminnelse om hvor utrolig store forskjellene er, og hva grekerne har å slite med, så jeg fikk nærmest litt dårlig samvittighet over å ta mot en frappe som han spanderte.
Men hans inntekt i Norge skal vel oppgis til greske myndigheter og beskattes der?
Tur til Frangokastello - med en slags innlagt lunch
En av attraksjonene på sørsiden av Kreta er Frangokastello, som vi har besøkt flere ganger, men som var jomfruelig område for våre medreisende. En dag det blåste for mye til at strandlivet var helt behagelig, bestemte vi oss for å kjøe de tre milene dit, og kombinere med lunch underveis.
Vi hadde bestemt oss for en taverna som ligger som et ørnerede på en knaus, med utrolig utsikt både vestover og østover kysten, og med hele det libyske hav brettet ut under tavernaen.
Vi stoppet ved tavernaen, og om det hadde blåst i Plakias, var det bagateller mot vinden her. En unggutt kom og hjalp oss med å få åpen en sidedør, så vi kom oss inn, Hoveddøren var behørig lukket og låst. Vel inne ulte vinden i alle kanter som et middels kirkeorgel med sterkt behov for stemming. Unggutten var alene der, og hadde nok ikke ventet gjester, og han virket litt tafatt og usikker på hvordan han skulle håndtere oss. Da han skjønte at vi ikke bare skulle ha noe å drikke, men faktisk ønsket mat, skiftet utrykket fra tafatt til skrekkslagent. «Jeg må ringe Mama», sa han, og så ikke mindre skrekkslagen ut da Mama ikke svarte på hans gjentatte anrop. Til sist fant han ut at han fikk gjøre det beste ut av det, og utstyrte oss med en kikkert og sendte oss ut for å beundre utsikten. Verandaen mot havet lå på lesiden, så det var slett ikke ubehagelig der ute.
http://hellasforum.net/index.php?action=dlattach;topic=9328.0;attach=71747;image
Da vi kom inn igjen, hadde han tatt alle sine fem gryter ut av kjølen, og plassert dem på rekke på komfyren, så vi kunne velge hva vi ville ha. Vi løftet på lokk og bestemte oss for ei lammegryte, som prompte ble satt på plata for oppvarming. Gutten foreslo en salat i tillegg, noe vi syntes hørtes greit ut, og vi tok en ny tur på verandaen mens han nå - med litt større selvtillit, så det ut til - gikk i gang med å forberede måltidet.
Måltidet ble servert, og på et fat lå fire enorme kjøttbiter fra ryggen på et lam. Vel, størrelsen indikerte klart at «lammet» nok hadde vært gjennom stemmeskiftet for lengst, og hadde slått om til voksen bræking. Bitene var store, men kjøttmengden varierte stort. To av bitene inneholdt omtrent bare fett, en av dem hadde litt kjøtt i tillegg, og en av damene fikk jack-poten, med kjøtt nok til både seg selv og en til på sin knok. Men kjøttet var mørt og velsmakende, og salat og brød friskt tilbehør, og ikke minst: Også her var det sausen som var best..
Det var ikke før etterpå at vi innså at disse bitene ikke var beregnet som serveringsstykker, men at meningen nok var å skjære kjøttet av beina etter koking og dandere det vakkert på serveringsfatet, noe vår vikarierende vert ikke hadde fått med seg. De fleste av bitene hadde nok helt eller delvis vært under kniven kvelden i forveien. Selvfølgelig var det klar grunn til å klage på maten, men vi var passe mette, og hadde hatt det artig,, så sjelden har vel en lettet unggutt fått så bra tips etter et slikt lite vellykket måltid.. Vi visste allerede at dette var en opplevelse vi kommer til å mimre om på framtidige turer, og det er da verdt noe, det også!
(Dette kan kanskje også være et sted å oppsøke for dem som ser på Kreta som en altfor strømlinjeformet turistmaskin .. )
(http://i117.photobucket.com/albums/o77/John1946/HPIM0038.jpg) (http://s117.photobucket.com/user/John1946/media/HPIM0038.jpg.html)
Vi fortsatte vår ferd mot Frangokastello, ei borg fra 1300-tallet hvor bare de ytre murene står igjen. Vi var faktisk så godt som alene, og mens de andre tok rundturen innom utstillinger i tårnet og andre krikr og kroker, satte jeg meg ned og fant roen. Jeg blir ikke så imponert av gamle bygninger lengre, men jeg synes det er spesielt å sitte alene og fundere over ting som har skjedd på stedet. Det var nesten utrolig på en slik fredelig dag å tenke seg de grufulle hendelsene der i 1828, på selveste 17.mai, da 340 av 600 beleirede grekere ble massakrert innenfor disse murene, og sikkert minst like mange av de angripende 6000 tyrkere mistet livet. Forbindelsen til 17. mai var jo spesiell, da den greske frigjøringskrigen ikke var så lenge etter vår egen adskillig fredeligere frihetskamp (den mest oppmerksomme leser vil se meg sitte og tenke store tanker i kroken på bildet). Tiden går fort når man sitter slik og filosoferer, så det var snart på tide å trille hjemover igjen. Det er ei flott strand ved Frangokastello, men det blåste fremdeles slik at badeliv var utenkelig.
De to nederste bildene er utsikten fra vår lunch-taverna. Det skjedde visst noe... igjen.. *sukk*
Det er skikkelig artig å følge deg i ferien din.
Du har ordet i din makt, og med en stor porsjon humor og litt selvironi, er dette fornøyelig lesing.
Jeg gleder meg til fortsettelsen :-)
Det var forresten interessant å høre om grekeren som jobbet i Norge i vinter. Jeg tror ikke vi fullt ut fatter hvor godt vi har det i Norge i forhold til mange andre som lever under helt andre forhold, en kort flyreise unna oss.
Flott å få være med deg på tur :D
Litt mer om Plakias som turistmål
Jeg ser beskrivelsen av ferien så langt mest er om "Mennesker jeg møtte", og det illustrerer vel ganske godt hva jeg er mest opptatt av. men det er vel på sin plass med litt "forbrukerinformasjon" om Plakias som turistmål også. Plakias er jo en turistbym men meget solid forankret i den greske landsbygda rundt, og byen er heller ikke spesielt utvilket som turistmaskin. Vi har ikke vært der i høysesongen, men i første og siste del av sesongen er det en ganske fredelig plett. Vi så ingen bananbåter eller andre vannaktiviteter med høyt lydvolum, ingen strandselgere, iingen asiatiske massører eller -søser, ingen mygg. Uten sammenligning forøvrig så eller hørte vi ikke en eneste svenske heller, og bare 2 x 2 norske damer, som muligens var de samme 2 begge gangene. Så vi vassa ikke akkurat i skandinaver. Mest engelske, nederlandske og tyske turister, og østeuropeerne det var en del av i fjor høst, var også fraværende. "Syden-faktoren" var altså på et absolutt lavmål. Plakias var på Apollo sin liste over chartermål i fjor, men ble kuttet ut i år, uten at jeg vet hvorfor. Om det var de reisende som ikke var interessert i stedet, eller om Apollo syntes transfer'en ble for kronglete og dyr, med buss til Rethymno og drosje derfra, kan jo være det samme, stedet forsvant fra katalogen i alle fall. Dessverre.
Byen har ei laaaang og flott strand, men den delen som er nærmest sentrum, har et belte med stein fra knedybde og et par meter utover, så det kan være vanskelig å komme seg uti. Går man litt lengre ut fra sentrum, er det kun sand.
(http://i117.photobucket.com/albums/o77/John1946/IMG_0172.jpg)
Både østover og vestover ligger flere flotte strender på rekke og rad. Shinaria er ei av dem vi likte best, med en brukbar taverna like ved stranden. Det eneste problemet var at gamlefar på tavernaen var svært ivrig etter å dele ut raki til alle som kom innom, ikke bare spisegjestene, men også da jeg fikk meg en frappe, stod han der plutselig med et breddfullt glass til meg. Heldigvis skjønte sønnen meg da jeg sa jeg kjørte bil, og kom med et fat fantastisk gode jordbær i stedet som trøst, de beste ikke-norske jordbær jeg har smakt, tror jeg...
(http://i117.photobucket.com/albums/o77/John1946/IMG_0379.jpg)
Det er mange artige steinformasjoner på kysten her, og denne finnes noen hundre meter før man kommer ned til Shinaria.
(http://i117.photobucket.com/albums/o77/John1946/IMG_0401.jpg)
Kanskje like spesiell er denne formasjonen. Man skal ikke kunne så veldig mye gresk for å lese navnet på stedet direkte ut fra bildet
(http://i117.photobucket.com/albums/o77/John1946/IMG_0463.jpg)
Triopetra, selvfølgelig!
Agios Pavlos er enda litt lengre øst, en veldig trivelig plass
(http://i117.photobucket.com/albums/o77/John1946/HPIM0034-1.jpg)
Det går badebåter flere ganger pr. dag fra Plakias til den mest berømte av alle strendene i dette området, Prevelli, og den går innom Shinaria og et par andre fine strender, damnoni og Ammoudia, på veien.
I parantes bemerket fantes det både mellom strendene og lengre inne på land, flotte turstier, iflg vår medbrakte lidenskapelige fotgjenger. Snart 73 og den eldste i laget, men bortsett fra noen få hviledager fikk han gjerne med et par turer på til sammen 10 - 20 km hver dag, og helst inkludert et antall høydemeter jeg blir svett og andpusten bare av å tenke på. Med et nettbrett med nedlastede kart, hadde han ingen problemer med å finne veier og stier som var rene snarveier når han gikk, og vi kjørte bil.
Det høres fristende ut, - på flere måter!
Flotte steinformasjoner.
Quote from: kaka on 17. Jun 14, 19:35:59
Det høres fristende ut, - på flere måter!
Flotte steinformasjoner.
Det e r veldig fint i Plakias m/omegn, kaka :--
Quote from: JohnS on 11. Jun 14, 12:22:50
Utreise på 17. mai
Da jeg satt og skulle bestille billetter til vår mai-tur til Chania med SAS, oppdaget jeg at det var svært liten prisforskjell mellom basisbillettene og SAS +. En liten sjekk avslørte at med bestilling av mat i tillegg til basisbilletten, var prisforskjellen omtrent helt utjevnet, og at SAS+ var noe som lignet på deres fordums Business Class. Pluss-billettene ble bestilt - skal det være så skal det være - og litt luksus skal man jo kunne unne seg.
Innsjekkinga på Gardermoen gikk smertefritt, men så kom første nedtur: Våre billetter gav tilgang til «fast track» i sikkerhetskontrollen, men på en tidlig lørdag som til alt overmål var 17. mai, var Gardermoen nærmest folketom. Vi hadde jo sett for oss å suse forbi og kaste nedlatende blikk på stakkarene i de endeløse køer i sikk og sakk, men det var jo ingen der, og for å få strødd salt i såret var den ordinære kontrollen nærmest, så vi så ikke noe poeng i å tviholde på prinsippene, og gå en omvei om «fast-track»-kontrollen.
Men da vi først kom innenfor, steg stemningen. Vi var velkommen i SAS Lounge, i alle fall den enkleste av dem, og slo oss ned der, siden vi hadde meget god tid før flyet skulle gå. Der var en enkel, men meget smakfull frokost-buffet dekket, og det var bare å forsyne seg av hjertets lyst. Tappekraner for kaffe, juice, øl og vin i ulike kulører var også til vår disposisjon. For noen var det kanskje en skuffelse at spriten ikke var tilgjengelig før kl. 13. ;-)
Og oppturen fortsatte. Plass langt framme i flyet, prioritert ombordstigning, og godt om plass framme i flyet, slik at vi to parene fikk en hel treseter hver til disposisjon. God mat, og ubegrensede mengder drikkevarer av alle slag.
Mange takk for for fornøyelig lesning John: Alltrid like hyggelig å lese dine reisebrev ;D
Angående SAS Plus så håper jeg virkelig at du har Eurobonuskort ?
Hvis du ikke har, så ken dette etterregistreres i ett halvt år.
Vi reiste ned 31. mai og hjem 14. juni, fra Stavanger via Gardermoen. med retur.
I tillegg til alt du har ramset opp ovenfor her, vanket det også 10000 bonuspoeng pr. person.
Nok til en tur-retur-reise med SAS hvor som helst innenlands i Norge, også til Svalbard.
dette er jo absolutt verd å ta med seg ;)
En liten oppsummering
Jeg tror jeg nevnte at det er første gang vi har reist tilbake til samme sted to ganger på rad, til og med til samme hotell. Jeg vet ikke helt hvorfor Plakias med omegn har virket så tiltalende på oss, men vi trives utrolig godt der. Det er nok en kombinasjon av en meget kompakt liten by som passer min begrensede kapasitet for forflytning til fots, og generelt fantastisk vennlige mennesker, noe som har blitt forsterket av at vi har møtt en del enkeltpersoner vi har fått veldig god kontakt med. Byen har alle de tilbud vi har behov for, men er sikkert ikke noe eldorado for dem som har shopping som viktig aktivitet i ferien.
Samtidig ligger stedet i et område hvor man innen en behagelig radius finner vakre strender, ville fjellkløfter, trivelige landsbyer og historiske steder. Plakias har ingen "gamleby" å snakke om, ingen spesielt avanserte turisttilbud bortsett fra meget gode tavernaer, og er nokså langt fra "postkort-Hellas", men er et vidunderlig sted å finne den greske roen, uten at man risikerer å kjede seg.
Neste tur (i september) blir til et annet favorittområde, Agii Apostoli, den fredeligste pletten på hele Chania-kysten. Men jeg må tilstå at jeg allerede har vært inne på NAF sin ruteplanlegger og sjekket rute og avstand til Plakias, med en tanke i bakhodet om kanskje å ta en biltur med en overnatting der nede, og rekke en middag og et par luncher på Taverna Gorgona.......
Kanskje har vi etter å ha flakket rundt i de fleste deler av Hellas, både på øyer og fastland, funnet "vårt" sted?..................