Alene på Hellastur

[Tjorven]

Takk for fine ord, og dine egne betraktninger om det å reise alene, Anders. Kjenner meg igjen i det å forberede seg mentalt på slike turer. Kanskje mer eller mindre ubevisst, for jeg er jo alene ellers også, og sånn er det liksom. Men, man er litt mer på \"alerten\" når man reiser bort.
Som f.eks det å leie bil alene. DET gjør jeg ikke. Jeg kjører gjerne bil i Hellas, men da sammen med flere. Og ja, Amorgos hadde nok vært ypperlig sånn sett, men det får bli en annen gang.

Når jeg så endte opp med Antiparos nok en gang, så er det kun med positive forventninger, og i trygghet om å vite hva jeg \"går til\". Og så vet jeg at jeg treffer kjentfolk, og det gleder jeg meg masse til    Reisefeberen er bare herlig nå   :thumbright:

Koufonissi blir nytt og spennende, men ikke på en \"skremmende måte\". Øya er såpass liten, og grei for bein som ikke alltid klarer lange avstander. Der skal jeg bare kuuuule\'n, og (forhåpentligvis) sovne til bølgeskvulp  Har nemlig planer om å finne et bosted like ved sjøen....

Jeg tror denne ferien blir helt topp, jeg   :bootyshake:

[Greece-Traveller]

De første årene jeg reiste til Hellas reiste jeg sammen med en venninne og med familien for \"hovedferiene\". Jeg var imidlertid blitt bitt såpass av basillen at jeg la til et par turer på egen hånd hvert år også, og da var jeg alltid alene.

Jeg ble fort kjent med greske venner, og jeg fikk mange fine innspill. Ikke minst av en butikkeier på Rhodos som inviterte meg til å ta en kaffe med ham hver dag før han åpnet om ettermiddagen, og som da introduserte meg til den greske øyverden - hvor lett det er å dra omkring, billige måter å overnatte på, hvor forskjellige alle øyene - og også fastlandet - er.

Dette er nå 28 år siden. De siste 25 årene har jeg alltid reist alene, og elsker den friheten det gir meg. Det har blitt opptil 3-4 turer hvert år, og de lengste har vært opptil 4 uker av gangen. Er jeg et nytt sted og liker det blir jeg en stund, faller det ikke i smak drar jeg videre.

Jeg holder meg som regel unna de mest turistifiserte områdene, og dette har også medført at jeg har fått mange gode greske venner opp gjennom årene. Blant flere blir jeg betraktet som en del av familien og blir invitert til å delta på alle familiære begivenheter - spesielt på Naxos, hvor en familie nærmest har adoptert meg. Der har jeg fått ta del i alle livets sider og til alle tider på året. Også i Athen og på Peleponnes har jeg tilsvarende forhold, og gjennom et internasjonalt reiseforum har jeg også knyttet kontakter på steder i Hellas hvor jeg ennå ikke har vært (noen av dem har faktisk besøkt Norge, og jeg har vært deres guide i Oslo).

Når jeg reiser alene og har frihet betyr det også at jeg gjør det jeg har lyst til - når jeg har lyst til det (uten å spørre noen) og det ellers ligger til rette for det.

Jeg har også reist sammen med andre et par ganger og ikke minst hatt glede av å være guide for dem i Hellas, men jeg er helst den som f.eks. kan finne et stille og rolig sted ute i naturen - høre vinden risle i bladene, se herlige motiver i landskapet rundt meg og bare nyte at jeg får lov til å være til....

Jeg venter ellers nå bare på en anledning som vil gjøre det mulig for meg å flytte til Hellas for vinteren (oktober - april). (Jeg er pensjonist, men har bl.a. en mor som er kommet langt opp i årene og som trenger støtte og hjelp).

[marjana]

Det kan jo være et litt stort skritt for mange å reise alene hvis de ikke er vant til det. Jeg synes Hellas er veldig trygt for single, og damer spesielt. Det er lett å komme i kontakt med andre, også fordi grekerne er et vennligsinnet og gjestfritt folk.

Nå finnes det mange reiseselskaper for single med reiser til mange forskjellige steder i verden.
Dagbladet har en del artikler:
http://www.dagbladet.no/2011/03/25/tema/reise/singelreiser/15953944/

[Anders]

Nå er det jo en forskjell på det å reise alene og det å passe inn i reiseselskapenes \"single-konsept\". Det siste har jeg aldri skjønt så mye av.

[Tjorven]

Ja, jeg kjenner meg godt igjen i beskrivelsene deres G-T og Marjana. (Takk, skal se på linken etterpå, M)
Etter å ha reist i flere år sammen med venner og to ganger med dattera, da hun var barn og tenåring, var det ganske \"rart\" å skulle reise alene første gangen. Men det gikk utrolig bra, og jeg fant ut at jeg trivdes med det også. For når Hellasbasillen har tatt deg, da har man liksom ikke noe valg    Jeg klarte ikke å la være, selv om det ikke passa for andre der og da.

Ja, det er deilig med den friheten til å gjøre hva man vil når man vil. Stort sett koser jeg meg med aleneheten da, og har kanskje opplevd de fineste stundene, nettopp når jeg har vært alene.
Som det å sitte på balkongen min på Fourni og se fargespillet på himmelen når dag blir til kveld. Utrolig vakkert, og man blir i ett med øyeblikket og stillheten og bare føler en ubeskrivelig lykke i å være til.

Og selvfølgelig er det i møte med andre, grekere eller andre reisende. En god samtale, et smil fra en ukjent, artige episoder og det uforutsette som nesten alltid dukker opp og krydrer tilværelsen.

Det er slik jeg hittil har opplevd mine aleneturer også. Men i år ble det altså litt anderledes, og jeg trengte vel å gå litt dypere inn i hva det var som føltes litt \"feil\" eller \"skummelt\" eller hva det nå var. Som jeg ser det nå, er det nok flere faktorer som spilte inn.
Det har vært en steintøff og lang vinterstid som jeg har fått føle på kroppen, jeg mista nok ei venninne, og min mor ble syk. Alt på en gang, liksom, og jeg sto midt oppi det, helt alene. (Unnskyld om jeg blir litt for privat her, men dette forklarer en del, for meg selv iallfall)

Utgangspunktet for nok en alenetur var altså ikke helt optimalt. Selv om Hellaslengselen brant inni meg, så snek spørsmålet seg inn: Har jeg krefter nok, tør jeg, orker jeg være den som \"alltid\" tar kontakt og er utadvent? I forkant hadde to venninner ivrig meldt sin interesse, for så å trekke seg fordi det likevel ikke passa  

Og så ble det bare bal og kaos med båtruter og \"øyloffing\" og alt mulig  
Næ! Hold deg til det kjente og trygge du, Tjorven var rådene jeg fikk av noen av dere her inne. TAKK!! Det var det jeg trengte.
NÅ gleder jeg meg uhemma, selv om jeg også er litt spent.
Men tror nok jeg trengte denne tankeprosessen, og er glad for at dere også deler deres erfaringer, og gir meg input. Det betyr MYE for meg  

[kaka]

Jeg leser innleggene her, og kan nikke gjenkjennende til mye. Samtidig tenker jeg at vi er forskjellige, med forskjellige behov.

Jeg har  også lært meg å trives med å reise alene, og nyte den friheten det gir, men kan også kjenne på savnet etter å ha noen å dele enkelte fine øyeblikk med.

Jeg er sjelden den som først tar inititativ til kontakt, er nok litt sjenert og tilbakeholdende i så måte, og også litt kritisk. Jeg må bare innrømme at jeg kan tenke at det kan være like \"ille å bli hengende med\" noen jeg matscher dårlig med, hele ferien, enn å være alene. (Sorry, men slik er jeg, og har av og til tenkt på Lily Valentine) Jeg har vært på steder der jeg knapt har hatt kontakt med andre reisende i løpet av ferieuka, (litt stille selvsagt) og likevel reist tilbake, fordi stedene i seg selv apellerte til meg.

Jeg har vel ikke tenkt så mye at det er jeg som må ta inititativ hvis jeg ønsker kontakt. Men jeg har flere ganger opplevd at hyggelige og inkluderende par tar kontakt.
Når jeg leser om \"eldre par\" her, tenker jeg på det svært hyggelige paret som flere ganger inviterte meg til å spise med de, på min første alenetur. Selv om jeg ikke takket ja til det, var det veldig hyggelig. Det ga en slags trygghet å vite at de \"så\" meg, og de ga uttrykk for at det var opp til meg \" vi sitter der oppe, hvis du har lyst\".

Jeg har etterhvert blitt kjent med mange hyggelige mennesker på reisemålene. Noen har jeg truffet igjen og igjen, og det er veldig hyggelig. Noen ganger hender det jeg planlegger turer sammen med folk jeg har truffet slik. Da reiser jeg \"samtidig med\", for jeg er så sær at jeg stadig vil ha eget rom. Det å vite at jeg kan ha \"rom og tid\" for meg selv, er blitt dyrebart. Så får det heller koste litt ekstra (stort sett, ikke så innmari mye dyrere, er nå min erfaring)

Poenget mitt her var vel egentligmest at vi er forskjellige, både i hvor flinke vi er til å ta kontakt med andre, men også ifht graden av behov for kontakt. Og jeg har ikke tenkt at det handler mest om par eller ikke. Tror det handler mye om hvordan den enkelte er.
Og disse singlekonseptene passer nok ikke for meg, nei.

[kaka]

.Næ! Hold deg til det kjente og trygge du, Tjorven var rådene jeg fikk av noen av dere her inne. TAKK!! Det var det jeg trengte.
NÅ gleder jeg meg uhemma, selv om jeg også er litt spent.
Men tror nok jeg trengte denne tankeprosessen, og er glad for at dere også deler deres erfaringer, og gir meg input. Det betyr MYE for meg  

Det beste er jo at du har funnet en form som du nå kan glede deg til, Tjorven.

Lykke til med denne turen!!

[Tjorven]

Takk for fint innlegg, kaka. Mye der jeg også jeg kjenner igjen. Men jeg tror nok det er litt anderledes å være alene ei uke, enn 3-4 som jeg pleier    Da skjønner jeg at denne ene uka må være ganske \"dyrebar\" og behovet for sosial kontakt med andre kanskje ikke er så stort.

Jeg \"ser\" også an folk, og tar ikke kontakt i hytt og pine liksom, og er \"livredd\" for å være en belastning for noen, eller for påtrengende. Det hadde jeg ikke likt andre veien heller  
Enig med deg i det å ha eget rom, det er et must. (Nå gikk det veldig bra med Torill og meg i delt rom i Parga, men det ville blitt dobbelt så dyrt med egne rom, ettersom vi reiste med charter)

Det å ha egentid er også en nødvendighet. Er jo vant med det her hjemme også, så det ville vært uholdbart å ha folk rundt seg nonstop. Når jeg reiser sammen med noen, er det viktig å ha klargjort slike ting på forhånd, da går det bra