Etter litt synspunkter på det å reise alene i Jippitråden, syns jeg det er greit å lufte temaet i en egen tråd.
Jeg har etter hvert reist endel alene i Hellas, og aner et \"mønster\" på det å bli kjent/ta kontakt med andre i ferien. Bare for å understreke, dette er ikke ment for å gi noen \"dårlig samvittighet\" eller skyldfølelse, vi reiser jo alle på egne premisser og bruker ferien slik vi ønsker.
Men, jeg gikk gjennom en liten tankeprossess under planlegginga av årets første Hellastur. Ville gjerne besøke nye steder i år, og hadde Amorgos som utganspunkt. Men noe skurra, og etter hvert gikk det opp for meg: Jeg orker rett og slett ikke et nytt \"stort\" sted jeg ikke kjenner, og være den som alltid tar kontakt først, hvis man ønsker å være sosial :( Og det vil man jo, i løpet av tre-fire uker.
Derfor fant jeg ut at, skitt au, jeg drar tilbake til Antiparos, der flesteparten er inkluderende, enten de reiser med flere eller er alene :D
Jeg har heldigvis lett for å bli kjent med folk, men ser jo selvfølgelig an folk, og hopper uti det hvis jeg finner det naturlig og har lyst på en prat. Trenger ikke være mer enn det, der og da, og jeg legger ikke an på å okkupere ferien til folk.
Heldigvis syns folk (de sier iallfall det) at det er hyggelig å bli kjent med/slå av en prat med meg også. Og ALLE kommenterer at de syns jeg er tøff som reiser alene, og tør å ta kontakt. Joda, flott at de sier det, med det koster faktisk en del, når det nesten ALLTID er den som er alene som må ta det første skrittet. Og det er ikke alltid at man ønsker å dra alene heller, men klarer jo ikke å la være å reise til Hellas selv om det ikke passer for andre akkurat da ;)
Jeg syns bare det er litt \"rart\" at det er sånn. Jeg finner det iallfall naturlig å prate med andre enn de jeg reiser sammen med også, og kanskje spesielt hvis jeg/vi ser at noen sitter alene. (Noe jeg automatisk gjorde før jeg reiste alene også) Ikke alltid og med alle selvfølgelig, men dere skjønner sikkert ? hva jeg mener.
Nå lurer jeg litt på hva dere andre syns :dontknow: Kanskje spesielt dere som reiser flere sammen.
Jeg forstår veldig godt hva du føler og tenker, Tjorven. Jeg reiser også stort sett alene, og velger å ende opp på et sted der jeg vet at jeg treffer venner og likesinnede, for min del Syros.
Det ikke noe problem å være alene på reise, egentlig ganske befriende. Jeg slipper å vente på alle de andre, og de evige diskusjonene om hva man skal gjøre, spise, drikke, betale osv.
Jeg blir bedre kjent med folk når jeg er på egenhånd også, og dette er venner for livet, året rundt via brev og e-mail siden jeg drar til samme sted over mange år.
Noen synes det er rart for damer å reise alene, men for min del starter kontakten gjerne på flyplassen der gjerne en annen dame reiser alene også. To glade timer forsvant i en fantastisk samtale med en dame fra Brasil, og så skiltes våre veier. Det er viktig å være sjef i sitt eget liv, og ikke la andre overta styringen. Hvis menn er ekle, så er jeg bestemt og får dem vekk, og hvis de fortsatt er frekke, så går jeg bort til andre som hjelper meg.
Stort sett blir man som enslig dame godt tatt vare på og respektert i Hellas, heldigvis, og folk er stort sett ganske inkluderende.
Par på reise derimot synes jeg er svært ekskluderende, dessverre. Og det gjelder ikke bare de nyforelskede, men også eldre par. Det ser ofte ut som de kjeder seg noe innmari. De sitter på en taverna og veksler knapt noen ord. Det frister ikke å ta kontakt med dem for min del.
Mye artigere å oppsøke kontakt med andre single, og bo der man treffer flere forskjellige folk.
Derfor Syros for min del, og gjerne med litt somling på veien dit. Jeg er invitert til Paris nå. Jeg kan bo hos en dame jeg ble kjent med for et par år siden, på Syros, selvfølgelig.
Som singel voksen dame synes jeg det er viktig å ha et nettverk rundt meg. Det kommer ikke av seg selv, så å alltid være åpen for andre, og \"sulten\" på livet er vel nøkkelen til det.
Nå har jeg vel provosert eldre par som jeg føler er ekskluderende mot single damer, noen kommentarer folkens?
Dette kan jo bli en interessant og opplysende tråd for noen og enhver. Føler ikke at jeg har noen forutsetninger for å bidra med så mange synspunkter eller \"tunge\" argumenter for hverken det ene eller det andre, men syns det er dumt at verden er slik at det skal være verre for damer enn menn å reise alene.
Pleier ikke \"ekle\" meg på noen noensteder, enten de er nå en eller mange. Har lett for å oppnå kontakt, og respekt for det individuelle menneske sitter i ryggraden (håper jeg).
Innbiller meg at enslige damer vil få litt mer oppmerksomhet nærmest som en \"sympati-erklæring\"? Uten at det på noe vis betyr at vedkommende hverken ønsker eller trenger denne \"sympatien\".
Men er det ikke som marjana sier... være seg selv, åpen for andre, sulten på livet... sånn som jeg har opplevd det så er da både grekere og andre reisende som oftest veldig åpne og \"nysgjerrige\" på selskap med fremmede (på den rette måten, selvfølgelig)
Nå håper jeg virkelig mange damer knaller til og uttaler seg i denne tråden! Sikkert mange av oss andre som kan ha godt av å lese og lære litt.
Takk for synspunkter og gode innlegg, Marjana og Anders :)
Bare en liten kommentar til oppfordringa fra Anders i håp om at \"mange damer knaller til og uttaler seg i denne tråden\": Etter som jeg har både erfart og forstått, så kjenner flere alenereisende damer seg igjen i \"problemstillinga\" jeg prøver å legge fram. Derfor et det egentlig mest interressant med synspunkt fra dere som reiser flere sammen (par, familier, venner) Men selvsagt også fra dere damer, man opplever ting forskjellig.
Det å hanskes med innpåslitne mannfolk var ikke meninga med denne tråden, men å belyse temaet inkludering/ekskludering når man reiser alene. Forøvrig føler jeg med trygg i forhold til \"ekle\" henvendelser fra menn i Hellas, bare så det er sagt.
Jeg tror vi kvinner kanskje syns det er \"vanskeligere\" enn menn, f.eks ved det å ta kontakt. (Jeg VET jo ikke, kan bare snakke ut fra kvinners synspunkt)
Jeg skjønner godt problemstillingen din Tjorven.
Siden du har falt ned på Antiparos, så er det en \"sosialiserende\" øy. En båt-tur med Alexandros og Capt. Antoni kan gi bekjendtskaper og vennskap.
Det samme gjelder med noen timer i havna eller langs \"streeten\"
Husk, det er på en måte gjentakelsen og gjensynet som også gir kontakter
Det gjelder ikke bare for single, men også for par som oss, som kanskje ønsker å treffe litt andre mennesker enn de vi vanligvis omgås og ser.
Kristian
Quote from: \"Kristian\"Husk, det er på en måte gjentakelsen og gjensynet som også gir kontakter
Kristian
Akkurat, det har jeg begynt å skjønne selv etter hvert også, Kristian :D Jeg syns fortsatt det er spennende å oppdage nye steder, men du verden så godt det var å komme tilbake til Antiparos i fjor og møte SÅ mange kjente fjes igjen. Og ditto mange velkommen tilbake-hilsninger :bootyshake:
Men tror nok Anti er litt spesiell sånn, hvor flesteparten er folk som vender tilbake år etter år. Likevel (eller kanskje nettopp derfor) byr de fleste på seg selv og inkluderer nykommere også :thumbright:
Skjønner at Marjana føler det samme, selv om Syros nesten er som hennes andre hjem ;)
Først: Synd at du bytter ut Amorgos med Antiparos på grunn av at det er et nytt og ukjent sted. Men jeg forstår godt at du som reiser alene synes det er godt å komme til et kjent sted med mennesker du kan slå av en prat med. Jeg har aldri reist alene, bare sammen med min mann. Vi reiser bestandig uten andre, og da står vi fritt til å ta kontakt med folk underveis. Vi har det bestandig fint sammen på egen hånd, men møter vi mennesker vi kan slå av en prat med, spise sammen med en kveld, leie en bil sammen med en dag, så krydrer det ferien. Det er bestandig morsomt å møte nye folk og få nye impulser. Vi tar gjerne kontakt med andre selv, men har samtidig antennene ute så vi ser om de ønsker kontakten eller ikke. :icon_smile:
En virkelig interesann tråd, men hvorfor skal den omfatte bare damer? For å gå i meg selv så kunne jeg godt reist mer rundt i Hellas enn jeg har gjort. Jeg er utadvent og blir lett kjent med folk, men vil helst reise sammen med og dele opplevelsene med noen. Det er ikke nødvendig å henge sammen hele tiden på turene. Praktisk er det jo også å kunne dele kostnadene f. eks. ved leie av bil.
For de som kommer til Pythagorion er det ikke noe problem å bli kjent med andre. Jeg har sett mange førstegangs besøkende finne venner bare ved å delta på de aktiviteter jeg tilbyr. http://www.pithagorio.net/guiding_on_samos.htm . Her kan du delta i aktiviteter med alt fra fire og opp til 30 personer.
Etter å ha bodd her i tre og et halvt år kjenner jeg omtrent hele byens befolkning pluss en god del utenfor byen. Hvilken bar eller taverna jeg enn tar med folk til så blir de kjent med andre. Jeg rent ut sagt koser meg neste gang jeg ser en \"førstegangs besøkende\" og vedkommende er sammen med noen jeg har presentert dem for.
Til Hellasfrelst: Siden du aldri har reist alene, er det nok vanskelig å forstå hvilke utfordringer det KAN være for den som reiser alene. Man har aldri noen å støtte seg til dersom noe uforutsett dukker opp f.eks, og har bare seg selv å stole på, og ingen nære å dele de positive opplevelsene med.
Fint å høre at dere også syns det er berikende å møte andre på ferie, og som du sier: en avveksling å ha middag eller leie bil med nye bekjentskaper.
Etter å ha vært på en del aleneturer, kjenner man det på kroppen, og spesielt dette med å ta kontakt, som er temaet her. Dette er hovedgrunnen til at jeg valgte bort Amorgos, selv om jeg fortsatt har lyst å besøke øya. Det er ikke så artig å farte rundt på oppdagelsestur alene, så jeg håper å få med meg noen dit en annen gang :)
Men Koufonissi er jo ny for meg, og det blir spennende :D
Inge, jeg er helt enig med deg mht tittelen på tråden. Har tenkt på det i ettertid, for selvsagt gjelder ikke dette kun for kvinner, men også menn! (Vet bare ikke hvordan jeg endrer overskrifta, kan noen hjelpe meg der?)
Du gjør jo en fantastisk \"jobb\" for folk som besøker Samos
:thumbright: både med å tilrettelegge aktiviteter og inkludere nye i Pythagorion. Ser jo her på forumet også at du alltid er på tilbudssiden når noen har tenkt seg til Samos.
Quote from: \"Tjorven\"Inge, jeg er helt enig med deg mht tittelen på tråden. Har tenkt på det i ettertid, for selvsagt gjelder ikke dette kun for kvinner, men også menn! (Vet bare ikke hvordan jeg endrer overskrifta, kan noen hjelpe meg der?)
Gå tilbake til åpningsinnlegget ditt og velg endre. I vinduet som nå åpner seg kan du forandre overskrifta
Det var ikke værre nei ;) Takk, Inge
Jeg tror du ganske sikkert kommer deg til Amorgos også en gang, Tjorven. Men selv tenkte jeg som så at den var et mye mer \"oppleve-sammen-med-noen\"-sted enn Antiparos, og så var det jo disse føttene dine da.
Nå har jeg jo reist alene noen ganger selv, men alltid til noe kjent og noen kjente. Jeg kunne sikkert hoppet litt rundt til nye steder også, men det hadde nok ikke blitt samme opplevelsen uten mitt faste reisefølge. Det er jo noe der ved det å kunne dele øyeblikkene, og så er det jo det rent praktiske med å dele utgifter og ha en backup hvis noe uforutsett skulle skje.
Jeg har vært så heldig å få oppleve ditt sosiale vesen, og vet du kommer til å få en fin tur til AP.
Å reise alene krever nok sikkert en litt annen innstilling og holdning til ting... man må liksom mentalt forberede seg på andre eventualiteter enn man vanligvis gjør når man reiser sammen med noen (derfor jeg skal ha med TRE par briller denne gangen!). Og jeg må være litt mer på \"alerten\" og flinkere til å følge med og lese skilt og finne informasjon og ellers se muligheter og anledninger... to par øyne ser jo alltids mer enn ett.
Men rent sosialt har jeg aldri hatt noen problemer med det. Jeg tenker lite på at jeg er alene, men det skyldes kanskje at jeg stort sett er det i hverdagen også? Og jeg velger vel ikke de mest \"intime og romantiske\" tavernaer å spise på, selv om jeg gjerne kan sitte ett eller annet sted ettpar timer og bare observere livet rundt meg.
Jeg tror det kommer veldig mye an på hvordan man selv er og oppfører seg. Vil man ha litt \"verbalkontakt\" en kveldstime, så tror jeg at det lar seg ordne de fleste steder. Og uten at jeg har noe statistisk grunnlag for å si det, så har jeg liksom en følelse av at de greske øyene er det perfekte sted å reise for single som ikke har noe utpreget ønske om å bli \"double\" (om du skjønner).
Takk for fine ord, og dine egne betraktninger om det å reise alene, Anders. Kjenner meg igjen i det å forberede seg mentalt på slike turer. Kanskje mer eller mindre ubevisst, for jeg er jo alene ellers også, og sånn er det liksom. Men, man er litt mer på \"alerten\" når man reiser bort.
Som f.eks det å leie bil alene. DET gjør jeg ikke. Jeg kjører gjerne bil i Hellas, men da sammen med flere. Og ja, Amorgos hadde nok vært ypperlig sånn sett, men det får bli en annen gang.
Når jeg så endte opp med Antiparos nok en gang, så er det kun med positive forventninger, og i trygghet om å vite hva jeg \"går til\". Og så vet jeg at jeg treffer kjentfolk, og det gleder jeg meg masse til :D Reisefeberen er bare herlig nå :thumbright:
Koufonissi blir nytt og spennende, men ikke på en \"skremmende måte\". Øya er såpass liten, og grei for bein som ikke alltid klarer lange avstander. Der skal jeg bare kuuuule\'n, og (forhåpentligvis) sovne til bølgeskvulp :) Har nemlig planer om å finne et bosted like ved sjøen....
Jeg tror denne ferien blir helt topp, jeg :bootyshake:
De første årene jeg reiste til Hellas reiste jeg sammen med en venninne og med familien for \"hovedferiene\". Jeg var imidlertid blitt bitt såpass av basillen at jeg la til et par turer på egen hånd hvert år også, og da var jeg alltid alene.
Jeg ble fort kjent med greske venner, og jeg fikk mange fine innspill. Ikke minst av en butikkeier på Rhodos som inviterte meg til å ta en kaffe med ham hver dag før han åpnet om ettermiddagen, og som da introduserte meg til den greske øyverden - hvor lett det er å dra omkring, billige måter å overnatte på, hvor forskjellige alle øyene - og også fastlandet - er.
Dette er nå 28 år siden. De siste 25 årene har jeg alltid reist alene, og elsker den friheten det gir meg. Det har blitt opptil 3-4 turer hvert år, og de lengste har vært opptil 4 uker av gangen. Er jeg et nytt sted og liker det blir jeg en stund, faller det ikke i smak drar jeg videre.
Jeg holder meg som regel unna de mest turistifiserte områdene, og dette har også medført at jeg har fått mange gode greske venner opp gjennom årene. Blant flere blir jeg betraktet som en del av familien og blir invitert til å delta på alle familiære begivenheter - spesielt på Naxos, hvor en familie nærmest har adoptert meg. Der har jeg fått ta del i alle livets sider og til alle tider på året. Også i Athen og på Peleponnes har jeg tilsvarende forhold, og gjennom et internasjonalt reiseforum har jeg også knyttet kontakter på steder i Hellas hvor jeg ennå ikke har vært (noen av dem har faktisk besøkt Norge, og jeg har vært deres guide i Oslo).
Når jeg reiser alene og har frihet betyr det også at jeg gjør det jeg har lyst til - når jeg har lyst til det (uten å spørre noen) og det ellers ligger til rette for det.
Jeg har også reist sammen med andre et par ganger og ikke minst hatt glede av å være guide for dem i Hellas, men jeg er helst den som f.eks. kan finne et stille og rolig sted ute i naturen - høre vinden risle i bladene, se herlige motiver i landskapet rundt meg og bare nyte at jeg får lov til å være til....
Jeg venter ellers nå bare på en anledning som vil gjøre det mulig for meg å flytte til Hellas for vinteren (oktober - april). (Jeg er pensjonist, men har bl.a. en mor som er kommet langt opp i årene og som trenger støtte og hjelp).
Det kan jo være et litt stort skritt for mange å reise alene hvis de ikke er vant til det. Jeg synes Hellas er veldig trygt for single, og damer spesielt. Det er lett å komme i kontakt med andre, også fordi grekerne er et vennligsinnet og gjestfritt folk.
Nå finnes det mange reiseselskaper for single med reiser til mange forskjellige steder i verden.
Dagbladet har en del artikler:
http://www.dagbladet.no/2011/03/25/tema/reise/singelreiser/15953944/
Nå er det jo en forskjell på det å reise alene og det å passe inn i reiseselskapenes \"single-konsept\". Det siste har jeg aldri skjønt så mye av.
Ja, jeg kjenner meg godt igjen i beskrivelsene deres G-T og Marjana. (Takk, skal se på linken etterpå, M)
Etter å ha reist i flere år sammen med venner og to ganger med dattera, da hun var barn og tenåring, var det ganske \"rart\" å skulle reise alene første gangen. Men det gikk utrolig bra, og jeg fant ut at jeg trivdes med det også. For når Hellasbasillen har tatt deg, da har man liksom ikke noe valg ;) Jeg klarte ikke å la være, selv om det ikke passa for andre der og da.
Ja, det er deilig med den friheten til å gjøre hva man vil når man vil. Stort sett koser jeg meg med aleneheten da, og har kanskje opplevd de fineste stundene, nettopp når jeg har vært alene.
Som det å sitte på balkongen min på Fourni og se fargespillet på himmelen når dag blir til kveld. Utrolig vakkert, og man blir i ett med øyeblikket og stillheten og bare føler en ubeskrivelig lykke i å være til.
Og selvfølgelig er det i møte med andre, grekere eller andre reisende. En god samtale, et smil fra en ukjent, artige episoder og det uforutsette som nesten alltid dukker opp og krydrer tilværelsen.
Det er slik jeg hittil har opplevd mine aleneturer også. Men i år ble det altså litt anderledes, og jeg trengte vel å gå litt dypere inn i hva det var som føltes litt \"feil\" eller \"skummelt\" eller hva det nå var. Som jeg ser det nå, er det nok flere faktorer som spilte inn.
Det har vært en steintøff og lang vinterstid som jeg har fått føle på kroppen, jeg mista nok ei venninne, og min mor ble syk. Alt på en gang, liksom, og jeg sto midt oppi det, helt alene. (Unnskyld om jeg blir litt for privat her, men dette forklarer en del, for meg selv iallfall)
Utgangspunktet for nok en alenetur var altså ikke helt optimalt. Selv om Hellaslengselen brant inni meg, så snek spørsmålet seg inn: Har jeg krefter nok, tør jeg, orker jeg være den som \"alltid\" tar kontakt og er utadvent? I forkant hadde to venninner ivrig meldt sin interesse, for så å trekke seg fordi det likevel ikke passa :(
Og så ble det bare bal og kaos med båtruter og \"øyloffing\" og alt mulig ;)
Næ! Hold deg til det kjente og trygge du, Tjorven var rådene jeg fikk av noen av dere her inne. TAKK!! Det var det jeg trengte.
NÅ gleder jeg meg uhemma, selv om jeg også er litt spent.
Men tror nok jeg trengte denne tankeprosessen, og er glad for at dere også deler deres erfaringer, og gir meg input. Det betyr MYE for meg :D
Jeg leser innleggene her, og kan nikke gjenkjennende til mye. Samtidig tenker jeg at vi er forskjellige, med forskjellige behov.
Jeg har også lært meg å trives med å reise alene, og nyte den friheten det gir, men kan også kjenne på savnet etter å ha noen å dele enkelte fine øyeblikk med.
Jeg er sjelden den som først tar inititativ til kontakt, er nok litt sjenert og tilbakeholdende i så måte, og også litt kritisk. Jeg må bare innrømme at jeg kan tenke at det kan være like \"ille å bli hengende med\" noen jeg matscher dårlig med, hele ferien, enn å være alene. (Sorry, men slik er jeg, og har av og til tenkt på Lily Valentine) Jeg har vært på steder der jeg knapt har hatt kontakt med andre reisende i løpet av ferieuka, (litt stille selvsagt) og likevel reist tilbake, fordi stedene i seg selv apellerte til meg.
Jeg har vel ikke tenkt så mye at det er jeg som må ta inititativ hvis jeg ønsker kontakt. Men jeg har flere ganger opplevd at hyggelige og inkluderende par tar kontakt.
Når jeg leser om \"eldre par\" her, tenker jeg på det svært hyggelige paret som flere ganger inviterte meg til å spise med de, på min første alenetur. Selv om jeg ikke takket ja til det, var det veldig hyggelig. Det ga en slags trygghet å vite at de \"så\" meg, og de ga uttrykk for at det var opp til meg \" vi sitter der oppe, hvis du har lyst\".
Jeg har etterhvert blitt kjent med mange hyggelige mennesker på reisemålene. Noen har jeg truffet igjen og igjen, og det er veldig hyggelig. Noen ganger hender det jeg planlegger turer sammen med folk jeg har truffet slik. Da reiser jeg \"samtidig med\", for jeg er så sær at jeg stadig vil ha eget rom. Det å vite at jeg kan ha \"rom og tid\" for meg selv, er blitt dyrebart. Så får det heller koste litt ekstra (stort sett, ikke så innmari mye dyrere, er nå min erfaring)
Poenget mitt her var vel egentligmest at vi er forskjellige, både i hvor flinke vi er til å ta kontakt med andre, men også ifht graden av behov for kontakt. Og jeg har ikke tenkt at det handler mest om par eller ikke. Tror det handler mye om hvordan den enkelte er.
Og disse singlekonseptene passer nok ikke for meg, nei.
Quote from: \"Tjorven\".Næ! Hold deg til det kjente og trygge du, Tjorven var rådene jeg fikk av noen av dere her inne. TAKK!! Det var det jeg trengte.
NÅ gleder jeg meg uhemma, selv om jeg også er litt spent.
Men tror nok jeg trengte denne tankeprosessen, og er glad for at dere også deler deres erfaringer, og gir meg input. Det betyr MYE for meg :D
Det beste er jo at du har funnet en form som du nå kan glede deg til, Tjorven.
Lykke til med denne turen!!
Takk for fint innlegg, kaka. Mye der jeg også jeg kjenner igjen. Men jeg tror nok det er litt anderledes å være alene ei uke, enn 3-4 som jeg pleier ;) Da skjønner jeg at denne ene uka må være ganske \"dyrebar\" og behovet for sosial kontakt med andre kanskje ikke er så stort.
Jeg \"ser\" også an folk, og tar ikke kontakt i hytt og pine liksom, og er \"livredd\" for å være en belastning for noen, eller for påtrengende. Det hadde jeg ikke likt andre veien heller ;)
Enig med deg i det å ha eget rom, det er et must. (Nå gikk det veldig bra med Torill og meg i delt rom i Parga, men det ville blitt dobbelt så dyrt med egne rom, ettersom vi reiste med charter)
Det å ha egentid er også en nødvendighet. Er jo vant med det her hjemme også, så det ville vært uholdbart å ha folk rundt seg nonstop. Når jeg reiser sammen med noen, er det viktig å ha klargjort slike ting på forhånd, da går det bra :)