Gledens dag?

[Tjorven]

Så er heldigvis denne store "gledens" dag snart over
Unnskyld meg for dette heldigvis
Men det er først nå jeg kan begynne
å puste ut.

Jeg vil ikke ta fra noen 17.mai-gleden
Dette skal være en gledens dag
Og et 200 års jubileum verd å feire
For de fleste

Vil heller ikke dytte dårlige vibber på noen
Som ødelegger denne gledens dag og feiringa av den
Men tv-bildene er så nasjonalistisk vakre
uansett vær og vind, sol eller snø
Alle er så forbaska glade og lykkelige
sett fra min tv-skjerm

Nei, for all del
jeg har ingen ting imot glade fjes og lykke
om noen skulle tro det
Jeg setter jo så veldig pris på det selv
slike uventa øyeblikk av glede, noe som rører meg,
som plutselig dukker opp i hverdagen
Min form for glede
Min type lykke

Men så sitter jeg her i år igjen
bare venter på at dagen skal gå over
Helt alene som vanlig, men idag pynta jeg meg likevel
prøvde å finne gladstemninga på den måten
Med god mat i kjøleskapet, klar til å fortæres i løpet av dagen og kvelden
Maten har ikke smakt, og finklærne hjalp ikke det dugg
Sitter bare igjen med en bitter smak i munnen
etter alle tv-sendte gledes/lykke-sendinger.

At jeg aldri lærer å holde meg unna disse....

Nå kan jeg bare høre et kor av anklagende selvmedlidenhet i det fjerne.
Sure, jeg hører det enda nærmere selv
og det "ekles"meg, om jeg må beskrive det selv
Nå var det ikke det som var meninga
med dette skribleriet

Men ordene har en tendens til å feste seg selv
uavhengig av min egentlige intensjon
Så får de bare stå

Det er hjertet som skriver nå
mens tankene flagrer hit og dit
Det at jeg ikke er er ute i gatene å feirer nasjonaldagen er helt og holdent mitt eget "valg"
Fordi jeg ikke klarer å oppvise den forventa gleden
på en dag som for meg er en dag i sorg.

Sånn er det bare
bare ekstra hardt at det er på en sådan dag.
Og det får meg til å tenke
litt ekstra
på alle de andre som også har en tøff dag
Hver dag
De hjemløse, de narkomane, alkoholikerne og alle andre som sliter
psykisk, fysisk; som oftest begge deler

Jeg er heldigvis verken narkoman eller alkoholiker, jeg har et hjem og mangler ikke mat
men jeg vet hvordan det kjennes
når det føles som om innvollene blir dratt ut av kroppen din
helt uten bedøvelse
Når man føler seg totalt hjelpesløs
fordi man har brukt opp all energi og alle kreftene
kun på å komme seg gjennom dagen
Når angsten herjer som verst
DA er det lykkefølelse da (eller iallfall stor lettelse) for hver dag man har "overvunnet"

Jeg gruer meg alltid til 17.mai
Jeg vet den blir heftig, så jeg gjør hva jeg kan for å forberede meg
Men JEG har min egen "hule" hvor jeg kan gjemme meg bort

Ikke alle er så "heldige"
Og jeg regner med at mange har flykta ekstra langt vekk i dag
inn i seg selv
sikkert i enda dypere fortvilelse
og kanskje enda mer åpenlyst
til ekstra vemmelse for enkelte

Så i kveld går tankene mine til alle dere
alle likesinnede
alle som tv-bildene ikke vil vise
alle som de fleste ikke vil "se" eller høre om
alle som er "lykkelige og glade" på utsiden
og som likevel klarer å gjennomføre dagen

Og - selvfølgelig - til alle dere som virkelig kan, og har
gledet seg over nasjonaldagen.

Gratulerer for vel overstått og gjennomført 17.mai!

[Diddi]

 

[Tjorven]

Takk 

[mouche]

Jeg må innrømme at jeg var spent på hva som skjulte seg bak trådstarters overskrift og la med en gang merke til spørsmålstegnet i overskriften så hadde vel en følelse av at det ville komme noe i retning av hva som kom. Og nå er dere spente på hva jeg skal skrive? Reiste til Kreta igår, startet hjemmefra 07.00 og allerede da var folk stressa for å komme frem til starten på dagen på skoler og diverse steder, iført bunader og norske flagg og med kledelige røde stressroser i kinnene mens de jaget og maste på barna. På flytoget til Gardermoen var det fredelig, lite folk også på Gardermoen, men mange med sløyfer og sågar bunader! Og hva møtte meg da jeg kom frem til huset? Naboens store norske flagg!
Mange gode og kloke refleksjoner i trådstarters innlegg.

På vår nærmeste barneskole der hjemme så er det elever på et av trinnene som får spesielle oppgaver i forbindelse med toget og i år var disse oppgavene forbeholdt elever i/med bunad! Snakker om likestilling og god integrering.

Vi er en utrolig heldig nasjon og har all grunn til å feire/markere dette, men jeg er noe betenkt (også) ved all den fokus som gis kongefamilien da disse representerer en historisk sett høyst udemokratisk institusjon og som man i rimelig grad fikk frigjort seg noe fra i 1814. Lurer ofte på hvilken betydning 17.mai hadde hatt i vårt moderne samfunn hvis det ikke hadde vært for 2.verdenskrig og frigjøringen og hvilken flott jobb/betydning den norske kongen den gang gjorde, og betydde for nordmenn i et okkupert land.

Ja, vi har mye å feire og være stolte av og det skal være lov, men trådstarters innlegg er høyst betimelig og maner til ettertanke! La oss vokte oss vel for å være/opptre selvgode, men muligens er det litt sent å be om, dessverre! 

[polyanna]

Du er en flink og modig dame som våger å ta frem et tema som dette. Normalt et ikke-tema de fleste skyr unna. Jeg er vanligvis nokså reservert og privat, men dette innlegget ditt kan jeg ikke skygge unna på en lettvint måte. Det rørte - og berører atskillig flere enn de som våger 'å komme ut av skapet' som ikke-så-attraktiv-lenger-i-sosiale-settinger. Som ikke nødvendigvis dreier som om bunad eller ei, men ofte om man er en del av et par og ikke skaper kluss ved bordsetningen eller i vennekretsen. - Erfarte selv etter et langt ekteskap at det sosiale livet relativt brått ble annerledes. Smalere. Invitasjonene til de 'faste' feiringene og tradisjonelle sammenkomstene uteble. Også 17.mai feiring. Noen var reale nok til å si at det passet så dårlig med ulikt tall, eller 'i år gjør vi ting annerledes og har gjort andre avtaler'. Det fikk andres liv til å knake i sammenføyningene. Ganske vondt en stund. Det hjalp at en venninne jeg ikke hadde sett siden studietiden stoppet meg på gaten. Vi oppdaterte hverandre i farten uten at den sosiale biten ble nevnt - og i det vi begge måtte haste videre sa hun 'og nå tror du ganske sikkert at det er noe rart med deg som person, du er sannsynligvis ikke lenger inkludert i annet enn barnebursdager - har prøvd skilsmisse selv og vet hva som skjer og hvordan det oppleves'.

Tjorven, jeg husker godt den første alene-17-maien. En av ungene var russ. Utenkelig å ikke stille opp, stivpyntet med flagg og det hele. Polyanna, så klart. Ikke meg. Selv om livet er noe annerledes nå, tenkte jeg på nettopp disse opplevelsene i går. Utenfor den restauranten der den årlige 17.mai-frokosten sammen med den yngre garde skulle inntas, satt en voksen, flott pyntet dame.  Med et lite smil. Alene. Kanskje ventet hun på noen. Kanskje ikke. Kanskje ville hun tatt et glass champagne sammen med oss, om jeg hadde spurt. Men det gjorde jeg ikke.

Alle andre dager i året kan en gjemme seg bort. Enten det er julaften, St.Hans eller hva det måtte være. Men ikke på 17.mai.

[karri]

Spesielt rundt den 17-mai, men ellers også... får jeg ofte høre: " du er så heldig du som ikke har barn".... 
I mitt hodet lyder det slik: "Dere er heldige dere som har barn".....
Skulle gjerne hatt 1, 2 eller 3 små jeg kunne "gjort klare" til denne GLEDENS DAG?!... Men, nå har det da altså ikke blitt sånn.... og nå som jeg snart er 40 har jeg blitt "venn" med det faktum at det ikke ble sånn...
Men, jeg lurer på om hvis jeg hadde hatt 1, 2 eller 3.... hadde jeg vært en av de som sa.... "du er så heldig du som ikke har barn"?
Tror ikke det......................
Vel overstått iallfall.....

[polyanna]

Spesielt rundt den 17-mai, men ellers også... får jeg ofte høre: " du er så heldig du som ikke har barn".... 
I mitt hodet lyder det slik: "Dere er heldige dere som har barn".....
Skulle gjerne hatt 1, 2 eller 3 små jeg kunne "gjort klare" til denne GLEDENS DAG?!... Men, nå har det da altså ikke blitt sånn.... og nå som jeg snart er 40 har jeg blitt "venn" med det faktum at det ikke ble sånn...
Men, jeg lurer på om hvis jeg hadde hatt 1, 2 eller 3.... hadde jeg vært en av de som sa.... "du er så heldig du som ikke har barn"?
Tror ikke det......................
Vel overstått iallfall.....

Godt sagt, Karri. Og tankevekkende. Fellesskap og inkludering er nok avhengig av hvilken 'gruppe' man tilhører eller plasseres i. Om man passer inn i de heller rigide rammene eller ikke.

[Turid]

Jeg kjenner meg relativt godt igjen i det du beskriver her, Tjorven. Selv om jeg vel aldri har opplevd å være helt alene på 17. mai, har denne dagen hatt en tendens til å trykke på ømme punkter i forhold til at jeg bor langt unna mange av mine nærmeste. Nå er jeg jo heldig og har to sønner som jeg har hatt rundt meg i alle år, men likevel har det vært litt sårt til tider. De tre siste årene har jeg rett og slett valgt å reise bort denne dagen. Et år på tur i Norge, og de to siste årene til Sverige. Det har vært deilig å komme bort. Jeg må nok også innrømme at jula også kan ha et anstrøk denne sårheten, men jeg prøver så godt jeg kan å kose meg med det som er posistivt.

[Marit]

Jeg synes absolutt at 17. mai er en dag som skal feires og med glede. Synes også at det er barnas dag.

Det er lenge siden jeg har feiret 17. mai - har vært med på frokoster, barnetog etc mange nok ganger til at det føler jeg at jeg ikke trenger å delta på lengre. Jeg har ingen familie i Oslo (de bor en "dagsreise" unna), og blir ikke invitert med på noe heller her i Oslo, uten at jeg føler meg utestengt på noen som helst måte. Jeg er hjemme og koser meg med det jeg måtte finne på: se toget på tv, lese en bok, se en film. For 2 år siden reiste jeg til Barcelona i en uke og var på konsert 17. og 18. mai og hadde det storveis.

[Tjorven]

Tusen takk for responsen og de forskjellige tilbakemeldingene på 17.mai-tankene mine. Beklager at jeg ikke har kommentert svarene deres tidligere, men jeg har (heldigvis) vært opptatt med diverse gjøremål før Hellasferien min nå på søndag.

Jeg ser at "skribleriet" mitt har vekket tanker hos dere på forskjellig vis, ut fra deres egne erfaringer fra 17.mai og lignende høytidsdager. Enkelte tanker og følelser som jeg ikke direkte hadde i hodet akkurat da jeg skrev, men interessante vinklinger fra deres ståsted. Og tankevekkende, fra mitt ståsted. Den gjør iallfall noe med oss, denne nasjonaldagen, og spiller på mange følelsesstrenger på godt og vondt.

Mouche: Takk for at du tok deg tid til, og ga tilbakemelding og refleksjoner om den "stressende" 17.mai mange opplever, når du selv så og si var på reisefot. Joda, jeg har vært med på det stresset også, men det er heldigvis lenge siden... Det var nok deilig å kunne "stikke av" fra alt tjaset og maset rundt seg  Ha det fint på Kreta 

Polyanna: Du kaller meg modig, men det syns jeg sannelig du er enda mer, som i utgangspunktet er en ganske privat person, som du skriver. Jeg ble veldig rørt og lei meg over hvordan du beskriver utestenging etter en skilsmisse    Jeg har jo hørt at folk finner det "vanskelig" mht bordsetning (eller hva det måtte være) men syns likevel det er en hårreisende unnskyldning for å la være å be tidligere venner    Som om ikke en skilsmisse er tøff nok....

Jeg har ikke vært gjennom en skilsmisse, men har vel de siste ca 10 årene delvis stengt meg selv ute fra diverse sosiale sammenhenger pga angst. Ikke av egen fri vilje, for jeg er i utgangspunktet et veldig sosialt vesen. Men når det kommer til slike sosiale begivenheter, som jeg må dra avgårde til på egen hånd, da kortslutter jeg, og må bare melde avbud. Selv om jeg har aldri så lyst, blir angsten så sterk at jeg sjelden klarer å gjennomføre. Og når jeg endelig har kommet til den erkjennelsen, er jeg fullstendig psykisk og fysisk utmatta av påkjenningene i seg selv. Og nederlagsfølelsen etterpå er heller ikke noe å rope hurra for.....
Grunnen til denne angsten er flere traumatiske opplevelser, den verste for ca 10 år siden. Det som sjokkerte meg mest i ettertid, var at flere av vennen mine "forsvant". De takla rett og slett ikke at jeg ikke var den samme glade Tjorven hele tida, at jeg til tider slet med depresjoner, og ikke kunne være der for dem alltid, som før. På den annen side, jeg fant ut hvem mine virkelige venner var, og fant også nye som uventa dukka opp.

Så det var i grunnen tanker rundt dette som surra i hodet mitt da jeg skrev. Om angsten, utilstrekkeligheten og ensomheten spesielt rundt slike dager. Heldigvis består livet av både opp- og nedturer, og jeg bevarer alle gode øyeblikk og oppturer i hjertet mitt 

Karri: Jeg vet hvor tankeløse folk kan være, men at ikke folk SKJØNNER  hvor sårende slike uttalelser ER for barnløse    Hjertet mitt blør for deg. Men en ting vet jeg, og det er at ei bedre tante enn deg, kan ingen ha    Du har vist så mang en gang - i tekst og bilder - det gode samspillet mellom deg og Sander. Den kjærligheten er den samme, om den kommer fra "mamma" eller "tante", det beviser du til fulle 

[karri]

Åh, Tjorven.... du er jo bare god!!  Rørt!!

[kaka]

Det blir jo litt feil å trykke liker i denne tråden, men her er mye sterk lesing, og såre erfaringer.

- håper jeg kan ta det med meg i møter fremover.