Enkel grammatikk II

[Calle]

Hej!
Om man får lov att \"skoja\" till det lite i den här tråden! Missförstå mig inte, jag uppskattar den väldigt mycket, följer diskussionen samt försöker verkligen att förstå.
Jag och Git skäms som hundar med svansen mellan benen eftersom vi har bott på Kreta i drygt 3 år och fortfarande endast talar minst sagt \"knackig\" grekiska till hus-behov (och knappt det!). Vi förstår grekiska ganska bra (om det inte talas i racer-fart) och jag kan läsa någorlunda. Men där ifrån till att börja en konversation är ett stort steg.
Jag ska efter bästa förmåga översätta ovanstående inlägg till engelska och be om en åsikt av min bäste vän Spyros (som förstår samt talar engelska flytande) om grek-grammatiken.
Fast jag vet redan hans svar! Han kommer att nicka uppåt med huvudet och säga \"Élla-re\" och sedan \"Who cares?!\"

Calle (som snart måste flytta till en liten bergsby för att lära mig grekiska, här i turistorten Rethymno är det snudd på omöjligt, ty alla greker här i byn älskar att förkovra sin engelska!)

[Svein~B]

Nå er vi framme ved det som Bengalow er så opptatt av, det som jeg kaller preteritum og han kaller aorist. Det er den fortidsformen på gresk som ligger nærmest opp til vår preteritum.

Den har samme stamme som presens konjunktiv, men andre endelser:

θέλησα (theelisa) - jeg ønsket
θέλησεÏ, (theelises) - du ønsket
θέλησε (theelise) - han ønsket, hun ønsket
θελήσαμε (thelisame) - vi ønsket
θελήσαÏ,,ε (thelisate) - dere ønsket, De ønsket
θέλησαν (theelisan) - de ønsket

Endelsene er altså -α, -εÏ,, -ε, -αμε, -αÏ,,ε og -αν. Disse er felles for så å si alle greske verb i preterium. Trykket er så å si alltid på tredje siste stavelse. Dette er altså generelle kjennetegn på verb i preteritum på gresk. Unntakene er svært få og lette å lære.

[bengalow]

Ett klargörande...

Imperfektivt preteritum f.d. imperfektum (paratatikos)
Jag ville ha (som jag alltid önskar)
Ήθελα = íthela
ΉθελεÏ, = ítheles
Ήθελε = íthele
Θέλαμε = thélame
ΘέλαÏ,,ε = thélate
Ήθελαν = íthelan

Perfektivt preteritum f.d. aorist (aoristos)
Jag ville ha (den gången)
Θέλησα = thélisa
ΘέλισεÏ, = thélises
Θέλισε = thélise
Θελήσαμε= thlísame
ΘελήσαÏ,,ε = thelísate
Θέλησαν = thélisan

Ett mycket användbart uttryck när butiksbiträdet frågar
vad jag som kund vill ha.
Θα ήθελα να έχω = tha íthela na écho = jag skulle vilja ha

[Marlene]

ja, hei... nå er jeg ikke grammatisk sikker, me når vi skriver thelisw, så er det noe vi ønsker i fremtiden, så enten må vi ha med \"tha\" eller \"na\"...
Høres det kjent ut?

eller kanskje ikke....det bruker egentlig ikke så mye,
mye bedre med \"thelw\"

[Svein~B]

ja, hei... nå er jeg ikke grammatisk sikker, me når vi skriver thelisw, så er det noe vi ønsker i fremtiden, så enten må vi ha med \"tha\" eller \"na\"...
Høres det kjent ut?

eller kanskje ikke....det bruker egentlig ikke så mye,
mye bedre med \"thelw\"

Jeg tror nok du har rett i at presens konjunktiv aldri forekommer uten partikkel, enten να, θα, αÏ,, μη eller μην, men jeg synes likevel det er greit å utelate dem i en tabellarisk oppstilling eller i en oppramsing. Eller mener du at noen har brukt den uten i et eksempel?

[bengalow]

Jo, precis, Marlene. Se mitt inlägg överst på sidan. Θα θελήσω= futurum 2, jag vill ha/önskar, bildat från \"aorist\"-stammen.

[Svein~B]

Så er vi framme med imperfektum, den fortidsformen som man har på gresk og en del andre språk, men ikke på norsk. Denne brukes mest typisk til å fortelle om hendelser som vedvarte eller som gjentok seg og der begynnelsen og slutten ikke er det interessante. Den kan for eksempel brukes for å angi bakgrunnen for noe annet som man vil fortelle om.

Stammen er den samme som for presens indikativ. Endelsene er de samme som for preteritum. Også her gjelder regelen om at trykket skal være på tredje siste stavelse. Hvis det er færre enn tre stavelser, så legger man som regel til en trykksterk ή- eller έ- på begynnelsen av ordet.

Bengalow har allerede gitt oss formene i presens, men jeg gjentar dem, nok en gang med verbet θέλω (theelå) -  ønske - som eksempel:

ήθελα (ithela) - jeg ønsket, jeg pleide å ønske
ήθελεÏ, (itheles) - du ønsket, du pleide å ønske
ήθελε (ithele) - han/hun ønsket, han/hun pleide å ønske
θέλαμε (theelame) - vi ønsket, vi pleide å ønske
θέλαÏ,,ε (theelate) - dere/De ønsket, dere/De pleide å ønske
ήθελαν (ithelan) - de ønsket, de pleide å ønske

[Svein~B]

Så var det imperativ. Denne har jeg kalt bydeform på norsk. Det er altså snakk om påbud, ordrer eller sterke oppfordringer til noen om å gjøre noe.

På norsk har vi bare én imperativ-form for hvert verb. Gresk har to. Den ene formen er en oppfordring til én person som du kjenner og til ett barn. Den andre brukes som oppfordring til flere, til folk som du ikke kjenner og til eldre mennesker, altså kombinert flertallsform og høflig form.

Imperativ har samme stamme som konjunktiv pluss endelsene -ε i entall og -Ï,,ε i flertall/høflig form. Det finnes mange unntak, men dette er regelen.

θέλησε (theelise) - ønsk! (til én person som du kjenner, til barn)
θελήσÏ,,ε (theliste) - ønsk! (til flere, til en du ikke kjenner, til eldre)

[Svein~B]

Da har vi kommet fram til et typisk bøyningsmønster for et typisk gresk verb, θέλω (theelå) - ønske:

θέλω, θελήσω, θέλησα, ήθελα, θέλησε, θελήσÏ,,ε
(theelå, theliså, theelisa, ithela, theelise, theliste)

Legg merke til at på gresk er det første person, jeg-formen, som blir brukt som gjennomgående form. På andre språk med personbøyning er det gjerne tredje person som blir brukt i slike bøyningsmønstre (han, hun, det). Unntaket er selvfølgelig imperativ som så og si alltid er andre person (du, De, dere).

[Svein~B]

Etter at jeg skrev om imperativ for noen dager siden, så har jeg oppdaget at gresk faktisk har to slags imperativ også (eller egentlig har de tre, men den siste er ikke en bøyd form, jeg skal komme tilbake til den).

Akkurat som gresk har to slags preteritum (fortid) og to slags futurum (framtid), så har de også to slags imperativ, en perfektiv og en imperfektiv. Den perfektive har fokus på en enkelthendelse som har en klar begynnelse og slutt. Den imperfektive forteller om noe som vedvarer eller gjentar seg, der man ikke helt aner begynnelsen og slutten, det er i hvert fall ikke det man har fokus på når man forteller om det. Det med perfektiv og imperfektiv kalles aspekt.

Eksempel:

γpάψε (grapse) - skriv! (nå, perfektiv)
γpάφε (grafe) - skriv! (ofte, imperfektiv)

Som vanlig, morfologisk, så bygger den perfektive på konjunktivstammen og den imperfektive på indikativstammen. Begge har samme endelser.

[Svein~B]

Vi har som sagt bare en slags imperativ på norsk. Verbet har samme form uansett om vi skal si \'kom her\' eller \'ikke kom her\'. Sånn er det ikke på gresk.

Gresk har altså to slags imperativ. Begge disse brukes bare til påbud, ikke til forbud. Til forbud bruker de en sammenstilling av en partikkel, μη (mi) eller μην (min) og konjunktiv. Denne sammensatte formen kalles gjerne for negativ imperativ.

Eksempler:

Μην Ï,,ο σÏ...ζηÏ,,άÏ, (min då sizitaas) - Ikke snakk om!

Μη μοÏ... ζηÏ,,άÏ, (mi mou zitaas) - Ikke spør meg.

Μην ξεχάσειÏ, (min ksekhaasis) - Ikke glem det.

[Svein~B]

Jeg skal fortsatt snakke om verb. Hittil har jeg bare snakket om aktiv konstruksjon. Nå er det på tide å snakke om passiv:

Vanligvis er det den som gjør noe som er subjekt i setningen. Det er som regel den som gjør noe som er hovedpersonen i det som vi skal fortelle. Men noen ganger så ønsker vi å snu på det og heller fokusere på den som det blir gjort noe med. Vi ønsker å skyve den som gjør det i bakgrunnen, fordi det er selvfølgelig, fordi det er ubestemt eller fordi det er uinteressant.

På norsk kan man si at \'-s\' er en bøyningsformativ som kjennetegner passiv.

Eksempler:

Biler kjøpes.
Saken undersøkes.