Hellasforum.no

Så var mai-turen unnagjort i år også.  Fikk liten anledning til å glede oss til turen i år, siden det var tre helger med konfirmasjoner på rappen før vi reiste.  Dro i den siste konfirmasjonen med feriebagasjen ferdigpakket, tok flyet fra Sola til Gardermoen mandagen, overnattet hos vårt faste mai-reisefølge ikke langt fra flyplassen, og før vi visste ordet av det, letta vi på vei sørover grytidlig tirsdag morgen.  Det kom litt brått på, på en måte.   

Reisemålet denne gangen var Kalamaki på Zakynthos, ei jomfruelig øy for oss, men langt fra jomfruelig når det gjaldt turisme.  I området vi bodde, var over 90% av turistene britiske, ble det sagt, mens resten var nokså likelig fordelt mellom nordmenn, svensker og dansker.  Vi hørte faktisk ikke noe annet språk enn disse fire gjennom hele ferien, selv om vi en enkelt gang så en meny med kyrilliske bokstaver i.

Zakynthos var ei svært spesiell øy, siden det meste av bygningene på øya ble lagt i grus av et svært kraftig jordskjelv på 50-tallet.  I Zakynthos by var det bare et par bygninger som overlevde, så byen virka mye nyere enn alle andre tilsvarende byer vi har vært i.  Men en del av den gamle kaotiske planleggingen hadde de videreført, så selv om bygningene var relativt nye, virket ikke byen plagsomt strømlinjeformet.

En del av de mindre landsbyene hadde tydelig også blitt hardt rammet, og bebyggelsen virket mer spredt og husene nyere enn de vanlige landsbyene på bygda andre steder.

Ellers er øya frodig som de andre ioniske øyene.  En del områder var sterkt preget av skogbranner.  Jeg snakka med en som ganske lakonisk bemerka at det som regel begynte å brenne når vinden var så sterk at det var vanskelig å slokke.  "De er ikke så interessert i skog" sa han, "de er mer interessert i å få bygge".  Han utbroderte ikke videre hvem "De" var, men det var en klar antydning om det man har hørt om mange andre steder, at skogbrannene ikke bare er tilfeldige uhell....

Kalamaki er et typisk turistområde, og både vårt hotell, Denny's Inn,  og de andre stedene vi var innom, var totalt tilpasset britiske turisters ønsker og behov.  Hver kveld var det enten quiz, lotteri, bingo og ikke minst karaoke på hotellet, som engelskmennene deltok i med stor innlevelse.  Hos naboen, Iguana Bar, hadde de ikke mindre enn 7 skjermer og lerreter, hvor det ble vist endeløse cricket-kamper og fotballkamper, mest engelske, og slik var det stort sett over alt.  Ikke rart vår favoritt-taverna hadde en stor plakat utenfor som fortalte at de kanskje var den eneste restaurant i området uten TV!  Den kvelden det var MGP, ble programmet vist på to TV-skjermer i hotellresepsjonenn/baren, mens karaoken var i full gang i det tredje hjørnet.  Samtidig var vi en del som prøvde å få med oss utviklingen i fotballkampen Norge-England på hotellets PC midt i kaoset, så det ble en livlig kveld.  Damen som styrte lydanlegget, prøvde forsiktig å dempe karaoke-lyden mens Norges, Sveriges, Danmarks og det greske MGP-innslaget ble sendt, til protester fra de sang-glade.  Englebert var ikke nok til å skape engelsk interesse for MGP.

Hotellet hadde en meget god snack-bar hvor vi spiste en del luncher.  Den suverent mest populære retten de solgte, var naturlig nok Full English Breakfast med egg og bacon og pølser og bønner og blodpudding,  men den ble mest spist som en tidlig lunch, siden det ble servert en helt OK frokost i frokostsalen, som var inkludert i prisen.

Ellers i området var det meget høy kvalitet på tavernaene sånn jevnt over.  Vi fant oss ganske tidlig en favoritt hvor vi etter hvert fikk stamgjest-status med rabatt på regninga og ekstra godbiter av mat og drikke.  Ekstra godbiter vanka det både hist og her, det var tydelig sterk konkurranse om kundene.  Det var nesten så vi ble flau når vi spiste en middag til rundt 45 € for fire på et nytt sted, og den ble ble fulgt opp med Tia Maria med kaffe og krem og en drøy ouzo til hver.  Da hadde vi allerede fått hvitløksbrød til maten på huset, og en ekstra forrett med auberginer i tomatsaus.  Vi anslo at ut fra menyen måtte vi ha betalt godt over 30 € ekstra hvis vi skulle bestilt alt.

Den store attraksjonen i området var havskilpaddene som levde i området, og som la egg på stranda nedenfor hotellet.  På båtturer var man nesten garantert å få se dem i sitt rette element, og vårt selskap var heldige nok til å se flere av dem, inkludert to som svømte sammen, noe som visstnok skulle være en sjeldenhet.  Flotte skapninger!

Passe vær til det meste, men en del vind noen dager, så det ble en rolig ferie, med mest rusleturer, lesing og avslapping mellom noen turer med leiebil og buss.

En meget vellykket ferie igjen, men ikke det stedet eller den øya vi kommer til å lengte oftest tilbake til.

 

Jeg var nettopp inne på supermarkedkjeden INKA's hjemmesider.  Måtte bruke Google's oversetting, så alt ble ikke like forståelig.

INKA har en rekke appeller med store bokataver, der de oppfordrer til boikott av tyske og nederlandske varer og tjenester, selv når det gjelder selskaper som produserer i Hellas.  Og språkbruken er noe tøfffere, for å si det veldig forsiktig, enn vi antagelig hadde funnet i en Rimi-annonse.

Ett av slagordene er :  Støtt ikke våre bødler..

Og hold dere fast, et annet slagord:  Hellas vil bli det nye tyske Dachau!

Hvis noen har gode gresk-kunnskaper, hadde det vært greit å ta en tur innom inka.gr, og sjekke at ikke Google har helt radbrekket originalteksten....

Under leiting etter helt andre ting i harddisken på en gammel avdanket PC, dukka dette reisebrevet opp.  Jeg tror ikke jeg noen gang har lagt det ut her før, men tar jeg feil, får dere bare hoppe til et annet emne. Som vanlig, er epistlene mine litt for lange, men.....

En mai-dag på Kreta

Frokosten på Hotell Kriti sentralt i Chania er som den pleier, ikke så spennende, men helt akseptabel, selv om salmonellafrykten tegner grågrønne render rundt plommen i eggene. Dagen planlegges som vanlig mens vi har morgenkaffen, vi greier som regel å unngå å etablere for mange forpliktelser for oss selv på forhånd. Temperaturen, som vi nordboere er så opptatt av, ser ut til å bli passe for alle aktiviteter, ikke for varmt, ikke for kaldt. Min kone og jeg bestemmer oss for en busstur til Rethymnon, et sted vi har vært en rekke ganger.  Lokalbusser pleier å kunne gi spennende opplevelser, så vi reiser ofte med buss.

Bussen går 08.30, så vi har bare så vidt tid til å nå busstasjonen og kjøpe billetter, i første omgang til Georgopoli, og finne fram til bussen.

Og der er det vi møter Ham:  Kongen av buss nr. 59. Det allmektige overhode over sitt begrensede rike, som med store armbevegelser og tordenrøst avviser en kar som forsøker å gå inn i bussen før klarsignal er gitt. Begrensede gresk-kunnskaper gjør at man ikke får med ordene, men innholdet er meget klart likevel. Og idet han er ferdig med å overhøvle den beskjemmede stakkaren, er tiden tydeligvis inne, og vi får like klar beskjed om å komme oss på bussen i en fart. Og så bærer det i vei, Kongen forsøker å kaste oss ut av setene i alle svinger, samtidig som han tester elastisiteten i våre trommehinner med intens techno-pop, eller hva det nå må kalles, av umiskjennelig gresk opprinnelse. Hvor finner de egentlig disse maktglade typene av alle nasjonaliteter, som utgjør et så visst innslag blant bussjåfører, parkeringsvakter, og delvis politi? Heldigvis forekommer de ikke noe særlig hyppigere i Hellas enn andre steder, selv om mer åpenhet i alle følelser gjør at de lett blir enda mer synlige enn våre hjemlige eksemplarer.

Men bussturen er uansett en opplevelse, med nesten sammenhengende blomstring langs veikanten. Oleander i hvitt og forskjellige nyanser av rosa dominerer, med sterke innslag av vårgyvelens lysende klare gulfarge, som også kan ses dekke større områder overalt litt lengre fra veien. I tillegg en mengde busker og blomster man ikke kjenner. Utrolig vakkert, og man glemmer lydnivå og andre ubehageligheter i bussen.

Georgopoli er et nesten nytt sted for oss, en fredelig liten by som er preget av masseturismen som så mange andre steder langs kysten. Vi vandrer rundt og får med oss det meste på en liten halvtime.  På vår vandring hører vi at det er liv og røre i kirka, og sniker oss til å titte inn.  Der blir vi mottatt med åpne armer av en anselig forsamling av lokale kvinner, som med liv og lyst og langkost og fille har dugnad, og den store vårreingjøringa i kirka ser ut til - og ikke minst høres ut til - å være en sosial happening av dimensjoner.  Dette har vi forresten opplevd flere steder på våre mai-turer, så det er kanskje en fast aktivitet på denne tiden.
Tid for en liten dukkert og en smule avslapping på stranda.  Den største tavernaen har et basseng med fri tilgang for hvem som helst, så en gjeng unger skaper akkurat passe mye liv og røre. En meget enkel lunch - sandwich og en boks øl inntas i skyggen på en liten mur, og smaker vidunderlig.

En lang molo ut til et lite kapell vekker vår nysgjerrighet, og vi tar turen utover, etter at min kone har funnet fram «kirkeskjørtet» som hun alltid har i sekken på turene våre for å dekke knærne ved besøk i kirker og andre slike steder. Et vakkert lite kapell, og etter at en støyende svensk barnefamilie begynner på tilbakeveien, senker freden seg. Selv om man i utgangspunktet ikke er spesielt religiøs, har min generasjon fått med seg så mye av religionen gjennom skole og oppdragelse, at selv en «lutheransk hedning» som meg føler den spesielle høytiden der inne. Og særlig når man trekker døren igjen bak seg, alt er stille, og man kjenner den særegne lukten av brennende lys og noe man ikke vet hva er, men som hører til på slike steder, føler man den spesielle roen som man ikke så ofte opplever andre steder.  Ikke engang et par etterlatte tomme Mythos-bokser i en krok greier å ødelegge stemningen.


Vi tar bussen videre mot Rethymnon. Landskapet er ødsligere her, og det er ikke den samme blomsterprakten. Man registrerer at det hvite lille kapellet som har stått helt alene i en vakker liten bukt gjennom århundreder, endelig har fått selskap - av en psarotaverna med stor asfaltert og nitid oppmålt parkeringsplass med nymalte hvite striper som helt dominerer det visuelle inntrykket. Utviklingen går framover - i alle fall går den.

Rethymnon har vært en av vår favorittbyer lenge, og vi vandrer en runde på kryss og tvers gjennom gamlebyen overfor Fortezza. Vi var her sist i oktober i fjor, så alt virker nært og kjent. Min kone vil ut i sjøen en gang til, mens jeg ikke er noen utpreget strandløve, og - på tvers av alle mine prinsipper - oppsøker en Internet-cafe og ser om jeg har fått mail fra min arbeidsplass, samtidig som jeg selv sender litt mail og leser litt nyheter hjemmefra. Man er ikke så fjernt fra familie og arbeidsgiver som man en gang var når man er på Kreta.

Solen blir sterkere, og jeg fortsetter min jakt på en caps med «Kriti» på - med greske bokstaver. På samme måten som i Chania, er det umulig å oppdrive. Damen i butikken er ikke så stiv i engelsk, så hun skjønner ikke hva jeg er ute etter, og tilkaller datteren. Jeg fremfører mitt ærende på nytt, og hun ser på meg, så lenge at jeg begynner å bli urolig. «Do you know», sier hun omsider, «du er den første mann som noen gang har spurt etter noe sånt». Jeg sier som sant er, at jeg drar ikke til Hellas for å kjøpe souvenirer eller capser med engelsk eller tysk tekst. Det er like lite naturlig som om jeg skulle kjøpe en t-trøye i Ålborg med  «Dejlige Danmark» - på tysk! Jeg vet ikke hva som gjør at det er blitt slik i Hellas, den nasjonale stolthet og identitet burde være sterk nok til å fremheve sitt eget språk. Datteren i butikken konkluderer med at «I'd really love a cap like that myself», før jeg vandrer videre.

Den siste bussen til Chania går tidlig, så vi satser på en tidlig middag på et av våre abolutte favorittsteder, Lemonokipos, eller Sitronhaven i Gamlebyen. Innehaverens far er på plass, men han er nå satt i arbeide med å servere, mens han tidligere bare gikk rundt og snakket med gjestene, og så etter at alt var bra, og kanskje sang litt med pianisten. Et utslag av rasjonalisering? Med sitt store sorte skjegg ser han ut som den pensjonerte sjøkapteinen han er.

Et stort selskap som feirer 50-årsdager for to svenske, dominerer det meste av restauranten, og skaper stor travelhet. Vår kleftiko smaker likevel utmerket, og taramasalaten og de ville grønnsakene, xortas, likeså. Vi må bryte opp tidlig for å nå bussen, litt skuffet over at stemningen på stedet ikke er slik det har pleid å være, og sikkert også blir senere denne kvelden. «Kapteinen» beklager sterkt at det har vært så travelt at han ikke har fått tid til å slå av en prat, og ber oss innstendig om å komme tilbake en annen kveld, når det er litt fredeligere. Det høres som han mener det også, og ikke bare ut fra muligheten til å fylle et bord en annen kveld. Kanskje han håper på muligheten til enda en gang  fortelle om den gangen han var i Mandal i noen uker for å overvåke ferdiggjøring og overlevering av en katamaran han seinere førte i Egeerhavet i mange år.

Den siste bussen er dominert av unge gutter/menn på vei hjem, eller kanskje på vei ut? Det slår oss at de greske unge menn minner om unge menn alle andre steder. Hårnett og høye lærstøvler er for lengst skiftet ut med Nokia og Nike, også på Kreta. Kanskje den ivrige tastingen av SMS-meldinger er kjærlighetsdikt til deres kjære i form av mantinades, den kretiske enkle diktformen? Mer sannsynlig er det nok at formen er dagens universelle
«LUV U 4EVER»- stil, her også.

Og dette gir grunnlag for nye refleksjoner der man avslutter kvelden på balkongen med den tradisjonelle 3-stjerners god-natt- Metaxaen, mens man skuer utover mot det havet man ikke ser, men som man vet ligger der ute i mørket. Er det disse unge menn som nå etter hvert er det vi må innstille oss på som det typisk greske? Og er det egentlig så ille, hvis vi glemmer våre nostalgiske ønsker om å betrakte Kreta som et museum? Vi har jo for lengst oppdaget at når man får kelnere og andre i serviceyrkene i tale, og kommer litt nærmere inn på dem, er de ekte, stolte grekere de også, selv om de ikke rider på esler og slakter sauer. Og kanskje gjør de nettopp det, utenfor sesongen.

Vi avslutter våre refleksjoner, tømmer den siste rest av Metaxa, går inn, trekker for gardinen, og sovner på et øyeblikk, etter enda en vakker dag.

Hvor kan dette tenkes å være?

Utviklingen i den store drakampen innen EU, mellom EU og Hellas, og internt i Hellas, går nå så fort at det er vanskelig å holde seg noenlunde ajour time for time, selv for en pensjonist som har all verdens tid til å lese seg opp kontinuerlig.  Dette er en av de situasjonene jeg virkelig savner å kunne nok gresk til å følge med i greske media.....

Det forbauser meg litt at dette ikke har blitt et mer sentralt tema i diskusjonene her på forumet, selv om det kanskje ikke er så mye annet vi kan gjøre enn å krysse fingrene for grekerne, mens vi planlegger neste års reiser til Hellas! 

Telendos er visst en av de øyene som er "oppdaget" nå i det siste, og den blir lovprist og anbefalt i høye toner som en fredelig og uberørt plett, ikke bare her på forumet, men også mange andre steder på nettet.  Nå skal det visst arrangere charterturer til øya også.

Dette vekker de stadig tilbakevendende tankene om hvor mye vi skal bidra til å "ødelegge" de perlene vi oppdager, med å besøke dem som turister, og etterpå "pushe" dem på slike nettsteder som dette.  Hva kan man  egentlig kalle  en bærekraftig turisme på ei øy som visstnok har mellom 20 og 30 fastboende på helårsbasis?  Jeg snakka litt med ei svensk dame som var Kalymnos-fan på sin hals.  Hun hadde vært ute på Telendos, og hun sa hun hørte mer svensk og norsk enn gresk de timene hun var der, og så engelsk i tillegg. 

Skal man bare holde seg borte fra slike steder, og ha nok med å glede seg over tanken på at de finnes?  Og hvor lenge vil de da finnes,  hva skal  folket der leve av, de ønsker jo turismen velkommen med åpne armer..... 

Jeg pleier alltid å ta en tur innom en frisør når jeg er i Hellas.  Frisørene har som regel en god del å fortelle, og det er ikke hver dag man har en grekers fulle oppmerksomhet på samme måten.

Denne gangen hadde timingen vært litt dårlig, så jeg hadde samla opp altfor mye hår før Korfu-turen.  Agio Gordis, der vi bodde, var ikke stort nok sted til å holde seg med egen frisør, så hårklipp var et av mine viktigste ærender da vi tok turen til Korfu by.  Ukjent som vi var, fulgte vi gata på måfå fra buss-stasjonen i retning mot sentrum, ifølge kartet.  Vi hadde ikke gått lenge før skiltet med barber dukket opp, og jeg stupte inn, og rett opp i en ledig stol.  Mannen, eller gutten, som skulle klippe meg så ganske nykonfirmert ut, men det viste seg at han kunne sitt fag.  Han var ikke fylt 20, men var fullt utdannet i det faget som hadde vært drømmen helt fra guttedagene.  Han hadde alltid drømt om å bli barber, og presiserte flere ganger at det var barber han var, IKKE frisør.  Forskjellen var først og fremst to ting:  En "orntlig" barber lar aldri, aldri en kvinne sette seg i stolen sin, han klipper og barberer menn, og bare menn.  Det andre kravet er at en barber skal kunne barbere, med kniv!

Han glemte nesten å klippe meg da han levende og engasjert fortalte om hvordan han under oppsyn av sin sjef og mentor startet med å barbere sine egne armer, legger og lår, før han fikk utvide til kompiser og familie, før han langt om lenge fikk nærme seg sitt eget ansikt med kniven.  Han hadde en enorm respekt og beundring for sjefen, som nå var den eldste virksomme barber på Korfu, og stod ved stolen ved siden av og strålte etter hvert som eleven la ut om hvor fantastisk dyktig han var.  "Og du skulle sett hvor lynraskt han kan barbere en mann, det er helt utrolig.... hvis han vil, da............."  Han la ikke skjul på at målet var å utkonkurrere "gamlefar" om ikke så lenge når det gjaldt å være rask.

Etter hvert viste han sine egne ferdigheter med kniven, og brukte den til all finjustering og pussing, uten at jeg ble redd en gang.  Han så lyst på framtida, folk må alltid klippe seg, så han var ikke det minste redd for å bli uten arbeid.  Siden han var en av få som behersket kniven, hadde han allerede en stor egen kundekrets, som kom innom for å barbere seg flere ganger i uka.  I tillegg hadde han mange kunder som skulle få barbert hodet med kniv, så han håpet denne moten ville holde seg lenge.

Oppe i all elendigheten man ofte hører om når man møter grekere i disse tider, var det virkelig forfriskende å møte denne karen som nærmest sprudlet av framtidstro og arbeidsglede!

Og det var ikke vanskelig å gi litt tips i tillegg til de 8 € han skulle ha for klippen.  Jeg angra nesten på at jeg hadde barbert meg før vi dro, skulle gjerne spandert 5 € ekstra for en omgang med kniven.

Paleokastritsa sett fra tavernaen i havnen som hadde de nydeligste friterte ansjoser .. en favoritt til lunch sammen med en liten salat





Båtene som gikk i skytteltrafikk mellom grotter, klipper og havna



På vei inn mot en av grottene



Typisk klippeformasjon



Saltet i havvannet  reagerer med ett eller annet mineral i fjellet og skaper purpurfargede områder



En variant av "Det blå øyet", som båtføreren tydeligvis hadde stor respekt for.  Det vrimlet av fisk nedi der, men sjøen var for rufsete på overflata til at det kommer skikkelig  fram

En fin tur i bil over fjellet, og overnatting hos gode venner ikke så langt fra Gardermoen, som hadde tromma sammen en gammel felles vennegjeng til en meget hyggelig lørdagskveld. Det ble en utrolig flott ekstrabonus som en start på turen vår, og søndag ble vi så kjørt til flyplassen.
Flygelederstreik ett eller annet sted i Hellas skapte ringvirkninger, men heldigvis ikke mer enn et par timers forsinkelse.  Gleden over å stige om bord i vårt etterlengtede transportmiddel, ble fort og brutalt dempet da vi klemte oss inn i våre anviste seter.  Ved bestilling av framtidige reiser, kommer vi nok  til å hoppe kjapt over de alternativene som går med Thomas Cook.  Det var mildt sagt trangt! Setet foran meg lot seg ikke låse i opprett stilling, så jeg satt hele veien med passasjeren foran bokstavelig talt liggende i fanget mitt"¦"¦ For oss som er mer "velbygde" enn gjennomsnittet, har innføringen av Novair Easy og SAS charter pluss vært en velsignelse.  Vi vil ha komfort på turen, og er villig til å betale for det innen rimelighetens grenser, så inntil TC finner på noe lurt, får de fly uten oss.
Humøret steg igjen da vi kom ut på flyplassen i Korfu, og ble møtt av en nattetemperatur som var det vi hadde drømt om gjennom måneders vestlandsk "sommervær".  En god halvtimes busstur på veier som ble mer og mer bratte og svingete jo nærmere vi kom målet, Agios Gordis på vestkysten, la ingen demper på stemningen.
Vi fikk anvist veien de 400 meterne fra buss-stoppet til hotell Nereides, og la trøstig i vei med bagasjen ned hovedgata, inn på en vei som nærmest var en sti, over kirketrappa, og så var vi der.  Litt leiting etter det skapet hvor vi skulle finne nøklene gikk greit, og alle vi norske fant nøkkel og rom uten problem.  Opp på rommet og ut på balkongen, hvor vi ikke kunne se havet, men hørte bølgene skvalpe like nedenfor.  Alt var stengt i byen, så vår medbrakte Jägermeister fra Gardermoen måtte vikariere som velkomst-ouzo der vi satt og satt på balkongen og nesten ikke hadde hjerte til å gå og legge oss.
Morgenen etter dro vi fra gardinene, og det Joniske hav åpenbarte seg, med en flott sandstrand like utenfor vinduet, og spennende klippeformasjoner i endene av stranda.  Under frokosten møtte vi Agios Gordis' svøpe og forbannelse, vepsen, som opptrådte over alt i store mengder.  Heldigvis hadde vi på vår vei nedover ett eller annet sted røska med oss en boks Fanta, som var blitt stående halvdrukket på balkongen kvelden før.  Vi oppdaget at denne var som en magnet på vepsen, som krøp nedi og forsynte seg, og en god del av dem ble værende der nede.  Boksen ble plassert så langt ute på venstre ving av balkongen som mulig, og sparte oss for mye plager, særlig da vi kompletterte med en klatt syltetøy på høyrevingen.  Vepsen var irriterende, men ikke aggressiv, så selv om vi var omgitt av veps ved alle måltider, ble ingen av oss stukket, og vi hørte heller ikke om andre som fikk vepsestikk.
En doven dag, varmt og lummert, så jeg satt mest i skyggen, mens min bedre halvdel holdt seg i eller nær et hav som var oppvarmet av mange måneders sol.  I kveldinga skya det til, og så brakte det løs med et fascinerende tordenvær.  Da vi skulle ut til middag, ble hele området mørklagt, så det meste av byen ble stengt.  Vi karra oss inn på en taverna, og fikk beskjed om at de kunne ikke tilby full meny når det gjaldt varmrettene.  Nærmere utspørring viste at de kunne tilby spaghetti og "¦  ja, mer spaghetti.  Dette fristet ikke, så vår første festmiddag i Hellas ble resten av brødet fra frokosten med salami og ost, på balkongen.
Dagen etter opprant med mer regn og torden, så vi tusla rundt mellom bygene og gjorde oss kjent og tok det ellers med ro.  Vi kryssa fingrene for at lyset skulle holde, og denne kvelden ble det en omsider en skikkelig middag. 
Morgenen etter hadde det klarna opp, og så hadde vi 12 dager som var like stabile som sommeren hadde vært her vest.  Men i stedet for dag etter dag med gråvær og byger, hadde vi 28 grader komma litt som max-, og 21 som min-temperatur hver eneste dag.  Det rare var at det ble ikke kjedelig en gang"¦..
Agios Gordis er en liten by som er bygget opp rundt en flott strand, stort sett.  Kanskje ikke alle er enige, men vi kommenterte flere ganger at det var synd at ikke denne stranda og hotellet var plassert i eller ved en by med mer sjarm og atmosfære.  Byen bestod stort sett av ei enkel gate på 2 - 300 meter fra buss-stoppet til stranda.  Svært lite sidegater å rusle i. I gata fans det nesten bare tavernaer, supermarkeder og noen barer hvor de mange engelske turistene kunne se rugby-kamper på TV om formiddagene og fotball om kvelden, mens de drakk engelsk øl. Hvis man liker motbakker i varmen - veldig bratte motbakker - var det en del fine turmuligheter.  Tavernaene hadde jevnt over høy kvalitet, men bar  - med et par unntak - mer preg av effektivitet og profesjonalitet enn av sjarm og miljø.  Etter at vi de to siste turene har vært på Kreta, opplevde jeg folk på Korfu som mye mer reserverte og vanskelige å komme inn på.   
Øya Korfu var ganske spennende, særlig Korfu by.  Den var en fascinerende blanding av det greske vi har sett så mange andre steder, og noe helt annet, sikkert med bakgrunn i påvirkningen fra Italia og England.   Gamlebyen kunne nesten vært i Rethymnon, men så kom vi plutselig ut fra de trange gatene og ut på et åpent område med cricket-bane (!), et kongelig slott og en stor åpen park.
Vi tok en del turer med lokalbusser, som var av høy kvalitet, med AC og turbuss-seter.  Nordover langs vestkysten var det utrolig vakkert mange steder, bl.a. rundt Paleokastritsa, hvor turismen setter sterkt preg på selve byen.  Vakre viker med flotte strender, utrolige fjellformasjoner og grotter, som bare kan ses fra sjøsiden.  Små båter gikk en tre kvarters runde hele tiden, så det var sjelden mer enn 5 - 6 minutter å vente på en tur.  Høres "turistisk" ut, og det var det, men uten tvil verdt de få Euroene turen kosta. På mange måter var den lille båtturen ett av høydepunktene i hele ferien.
Konklusjonen er noe sånt som at vi hadde en kjempefin ferie på ei kjempefin øy, men sitter med en følelse av at nå har vi vært der, og at det ikke er stedet som kommer høyst på må-tilbake-dit-lista vår.

PS Jeg skulle være avansert denne gangen og legge inn noen bilder, men ett eller annet gikk skeis, og nå gidder jeg ikke prøve mer i kveld.  Får heller sende bildene med separat post hvis jeg får det til en gang inspirasjonen tar tak i meg igjen

Det var så stille på forumet at det er kanskje på tide med en ny billedgåte?  I hvilken by er vi på vei til gatemarkedet her?[/img]?

Er det noen som vet noe om den berammede flygelederstreiken i Hellas lørdag og søndag?   Såvidt jeg har sett andre steder har flygelederne nå fått medhold i at streiken er lovlig og kan gjennomføres.
Jeg skal til Korfu søndag, så det er jo litt spennende.......

Hvor finner man denne skulpturen av en utbrent stamme av et oliventre?

Vi er to par som vanligvis reiser sammen til Hellas en gang i året.  Det har hendt at et ekstra par eller en enkeltperson ekstra har blitt med.
Allerede på vår første tur fant vi ut at det var ganske så upraktisk å sitte med hver vår regning på restaurantene, eller å sitte og fordele postene i en felles regning.  Vi har også med gru sett og hørt diskusjonene rundt nabobord når man skal finne ut hvem som skal betale hva, og hvor mye skal vi gi i tips i tillegg? For ikke å snakke om den salaten vi bestilte på fellesen, med tzatziki attåt, som jeg ikke spiser!

Vi gjorde kort prosess og fikk oss ei felles lommebok. som jeg pleier å ha \"gleden\" av å bestyre.  Hvert par betaler et par hundre euro inn om gangen, og så tar vi fra denne lommeboka når vi skal betale fellesmåltider, leiebil, bussbilletter, inngangspenger hist og her, innkjøp til frokost, balkong-Ouzo osv.,  kort sagt det meste vi er sammen om. Når det begyner å bli slunkent i kassa, er det tid for ny innbetaling.

Vi får av og til spørsmål om hva vi gjør hvis noen vil ha en dessert eller en ekstra kaffe eller kanskje en Metaxa etter middagen, mens de andre er forsynte.  Og hva hvis noen vil ha en (dyr) fiskemiddag, mens de andre vil ha en rimelig pastitio?  Svaret er enkelt, vi betaler regningen av felleskassen uten noe mer om og men.  Så lenge vi alle får det vi har lyst på, og vi kjenner hverandre så godt at vi  vet at ingen utnytter systemet, bryr vi oss ikke om å holde på noen millimeter-rettferdighet.  En gang slår det den ene veien og en annen gang den andre.

Vanligvis spiser vi på gresk maner også, bestiller en del retter som deles av alle.  Skulle vi holde noe mer rettferdig regnskap med dette, måtte vi antagelig hatt med oss egen regnskapsfører. ;-)

Dette funker for oss, men vi har fått så mange overraskede kommentarer på denne måten å gjøre det på at det kunne være artig å lufte hvilke \"systemer\" andre har for utgiftsdeling.

En gammel problemstilling dukka opp da jeg leste en annen tråd, men jeg tør ikke si noe om det i den tråden.  Føler meg av og til litt hensatt til fordums skoledager, da skrekken var å skrive utenom oppgaven når skrivelyst og skriveglede en sjelden gang dukka opp.  Så jeg prøver heller  en egen tråd....

Vi har noen ganger vært \"utsatt for\" noe av det samme som Anders nevner når det gjelder vennepriser.  Et eksempel:  På en taverna et sted utenfor Chania dukka det plutselig opp en ny post på logariasmo\'en etter at vi hadde vært der neen ganger, og prata mye med eierne.  Under den normale sluttsummen kom en ekstra post: - 10 %  eller var det 15? uten noen nærmere forklaring.  Vi trivdes godt der, og maten var ypperlig, slik at jeg hadde nok vært raus med tips, men ikke ekstrem.  

Hva gjør man da med tips i et sånt tilfelle?  I \"gamle dager\" lærte vi at vi ikke skulle gi tips når det var eieren selv som stod for serveringen, men bare når det var ansatt personale.  (For oss som ikke var fastboende og kjente folka, var det jo en regel som var umulig å oppfylle). Dette ble litt i samme gate, det var sjefen sjøl som stod for rabatten, uten tvil.  Jeg følte litt på at det var litt feil å tipse, og at det ville bli som når venner og familie bytter konvolutter med like mange hundrelapper i til jul.  Jeg valgte å tipse normalt ut fra den reduserte summen, uten å  kommentere.

Synspunkt på andre måter å takle det på?

Vi har bestilt tur til Korfu i høst, to uker i Agios Gordios (eller Gordis, som det også skrives) i september. Ikke så mye informasjon å hente på forumet, bortsett fra at flere snakker meget positivt om stedet i generelle ord og vendinger, joe som jo er betryggende.

Jeg har prøvd å lese meg opp litt på Ag. Gordios, men jeg savner konkret informasjon om et par ting jeg lurer på:

Det må vel finnes noen som har vært innom Hotel Nereides, som er bortimot fraværende på nettet, bortsett fra Apollos katalog.  Ingen hjemmeside, ingen videoer på Youtube, ingen vurderinger fra gjester på de store reise-sitene, og lite ellers.   ::   Men jeg stoler på at noen her kan fortelle NOE om stedet.

Jeg har fått et inntrykk av at veps er en plage i AG?  Noen som vet noe om det?

Etter noen kjølige dager i første ukapå Kreta kom omsider varmen, og strandlivet la beslag på mine medreisende dag etter dag, så vår planlagte biltur ble utsatt flere ganger, i påvente av en skyet dag.  Mellom krimbøkene fikk jeg god tid til å sitte i skyggen med min frappè og prøve å pønske ut fine ruter for turen, men fant ingen bedre enn den jeg hadde planlagt hjemme..

Omsider opprant dagen da alle var innstilt på å forlate havet, og siden vi har utforsket mye av Kreta-kysten før, var det et ønske om å komme seg inn i landet og opp i høyden.  Siden vårt faste reisefølge-par hadde med seg ei søster/svigerinne ble vi 5, og måtte gå opp en størrelse i bil.  Vi fikk en Citroen som bare hadde gått 8 000 km og nesten ikke hadde bulker, men med ødelagte støtdempere og slitt clutch.  En leiebil på Kreta lever nok et tøft liv, og de få kilometrene hadde ikke bare vært tilbrakt på flate veier med fast dekke, er jeg redd for.  Etter litt prøving og feiling fant sjåføren teknikken for å håndtere bilens skrøpeligheter, og den oppførte seg eksemplarisk hele turen.

Vi starta fra Aghii Apostoli og kjørte i retning Omalos, forbi Fournes og til første stopp, den botaniske parken, som vi aldri hadde besøkt før.  Etter en stor skogbrann i 2003 er det bygget opp et flott anlegg med all verdens blomster og trær.

Da jeg var sterkt hjemsøkt av ryggplager noen dager, våget jeg ikke å gå hele runden på 2,5 km, men begrenset meg til en liten runde i starten på parken. (I parantes bemerket var mine mest behagelige spaserturer i denne perioden - ihvertfall fysisk sett - mellom reolene i det store I.N.K.A.-markedet, med handlevognen som en slags rullator, så jeg var sterkt fristet til å prøve å lure med meg en vogn til utendørs bruk også.)  

Entusiastiske kommentarer og noen hundre bilder fra de andre, som gikk hele løypa, overbeviste om at parken så absolutt er en tur verdt.  En runde tar mellom halvannen og to timer hvis man skal få med seg det meste.

Tilbake til Fournes, og inn på veien mot Meskla, som vi på forhånd hadde utsett som et mulig sted for lunch.  I Meskla var alt ved det samme som da jeg sist besøkte byen for en del år siden.  Den gamle kirka ser stadig like forfallen ut, og virker som den skal ramle sammen omtrent på trappa til den staselige nye kirka når som helst.
 
Vi titta innom den nyeste kirka, som var låst sist vi var her, og ble som vanlig imponert over hvor mye ressurser man har brukt på kirkene selv i avsides og sikkert ikke spesielt rike landsbyer. Særlig dekorasjonene er imponerende, med malerier på alle vegger og tak, til og med i hele kuppelen.  Døra til den gamle kirka stod åpen, og det var aktivitet innenfor, kvinner med malerruller på lange stenger gikk på med liv og lyst.  Det viste seg at de ikke malte, men vasket, og at det fortsatt var en del ikoner og annet i det gamle kirkerommet.  Vi fikk ikke kontakt med noen som kunne fortelle oss mer på et språk vi skjønte, så vi ble til sist nødt til å konsentrere oss om å finne et sted som var åpent for lunch, siden sesongen åpenbart bare var i sin spede begynnelse her.
 
Under noen enorme trær, med en vannkanal som rant forbi og gjorde stedet utrolig frodig, fant vi vår drømme-taverna.  Utenfor stod appelsintrærne på sitt aller vakreste, bugnende av modne frukter, samtidig som de lavet av de hvite blomstene som skal bli til neste generasjon appelsiner.

Det hadde skyet over og begynt å blåse, og her oppe blant fjellene ble det ganske hustrig, så det var en åpenbaring å komme inn på tavernaen og se at de hadde fyrt på peisen, selv om varmen ikke helt hadde fått taket der inne ennå.

Vi fikk forklart at menyen var forholdsvis begrenset, og bestod av ei lammegryte og ei stor form med boureki (ovnsbakte poteter, grønnsaker og ost).  Han kunne selvfølgelig også slenge på grillen noen hamb"¦..   Lengre kom han ikke før samstemt hoderysting gjorde at  han skjønte at det ikke var spesielt interessant.  Valgets kvaler var ganske uproblematiske, og vi bestilte en av hver av begge de tilgjengelige rettene, sammen med en gresk salat og tzatziki.

Mens vi ventet på maten, ble vi selvfølgelig sittende og se inn i peisilden, som tok seg opp etter hvert.  Jeg oppdaget noe blått mellom veden som jeg ikke hadde lagt spesielt merke til da jeg tok bilde, og da jeg begynte å tro mine egne øyne, skjønte jeg at de fyrte opp ved å legge en blåselampe med propanboks for full fres inn mellom veden.  Nå brant det lystig, og det var like før jeg beordret full evakuering, da far sjøl kom farende og pirka blåselampen ut av flammene med en vedpinne.  Han hadde nok glemt seg da de plutselig fikk gjester, og gliste litt unnskyldende mens han bar lampen på dør på pinnen, og etter hvert greide å slokke den.
 
Maten kom på bordet med nybakt brød til, og det ble et fantastisk måltid selv om det var meget enkelt, kanskje høydepunktet i hele ferien.  Det skadet heller ikke at vertsfamilien satte seg ved nabobordet og disket opp for seg selv med et identisk måltid.  Etter maten var det tid for dessert, og fullmodne appelsiner ble hentet på treet utenfor og servert, en til hver av oss. De var så saftige at da vi skar en av den over, fossa saften bokstavelig talt ut på asjetten og laget en stor dam med en utrolig vakker gulfarge, og selv jeg som ikke er spesielt glad i appelsiner måtte innrømme at det var noe av det beste jeg hadde fått av den sorten.

Etter å ha erlagt en ganske beskjeden godtgjørelse for måltidet, satte vi kursen videre opp i fjellet, til Zourva og videre mot Therisso.  Jeg hadde hørt nokså forskjellige beskrivelser av veien der, og delvis blitt advart mot å kjøre den, men på tavernaen i Meskla fikk jeg beskjed om at veien var asfaltert og OK å kjøre.  Og det viste seg å stemme.  Riktignok var veien anlagt lenge før alle EU-direktiver om stigningsgrad og kurveradius, men med god tid og et førstegir i godlune, var det ingen problem med å klatre oppover i høyden.  Ved Zourva, i anslagsvis 7 - 800 meters høyde, fikk vi en storslagen utsikt over den nordvestlige delen av Kreta, og utover havet.  Et fantastisk syn, selv om det som vanlig var en liten dis som begrenset sikten.

Nedstigningen mot Therisso var like uproblematisk, og etter behørig avfotografering av heltestatuen av Elefterios Venizelou, var det kaffepause på en taverna som utrolig nok også hadde fyr på peisen.

Etter den overveldende utsikten fra fjellet, var kontrasten enorm da vi fortsatte videre nedover Therisso-ravinen, hvor sjåføren flere ganger lurte på om det virkelig gikk vei ut av kløften, som av og til så ut som den stoppet rett i fjellveggen foran oss.  Men hver gang var det en krapp sving som avdekket fortsettelsen på veien.  Denne ravinen er en naturopplevelse som er like fantastisk selv om jeg har kjørt gjennom den før , og jeg skulle gjerne kjøre den flere ganger også og oppleve mye nytt hver gang.

Våre medreisende hadde vært i Platanias for vel 10 år siden, så på hjemveien hadde de lyst til å se om stedet hadde forandret seg, og vi tok omveien dit.  Selv har vi kjørt denne veien flere ganger seinere, men ble likevel litt forskrekket over hvor ille utbyggingen har blitt etter hvert, og vi skjønner hvordan Platanias-området på en måte for mange har blitt ett av symbolene på hvordan områder kan ødelegges av turisme.  Bare så synd at så mange utvider disse holdningene til å gjelde hele Kreta, som mange tror er totalt ødelagt av masseturismen.  
 
Vår lille biltur var ganske beroligende i så måte.  Selv om vi ikke kjørte så mange mil, fikk vi oppleve et Kreta som fortsatt er noe helt annet enn barene og souvenirbutikkene langs de verste strendene.  Alt i alt tror jeg ikke vi kjørte mer enn ca. 8 mil på den flotte rundturen vår, som jeg kan anbefale på det aller varmeste.

Min forrige gåte ble løst nestn før jeg hadde fått lagt den inn.  Er denne like enkel?

Strender er ikke akkurat min spesialitet, men jeg slenger meg på og spør hvor man kan finne denne fredelige stranda i bregynnelsen av juni.  Forresten, fredelig og fredelig, den forandra seg litt da fem busser fullstappet med greske skolebarn - med utestemme - rullet inn.........



For godt mål spanderer jeg et bilde i den andre retningen også.

To uker på Kreta går så fryktelig mye fortere enn to uker i surt september-regn her hjemme, så plutselig var vi hjemme igjen mandag.  

Jeg tror aldri vi har hatt så stabilt vær i to uker på denne tiden av året før.  For en vestlending var det på grensen til det kjedelige med max-temp på 29 - 31 grader hver eneste dag, og bare en liten regnskur en tidlig morgen.  Selv om man gjør stadige tapre forsøk på å unngå uttørking, fører  de vestnorske genene etter hvert  til uro og engstelse... Kan det virkelig vare?  Men det gjorde det altså.

En ferie i den store avslappingens tegn, med flere kilo medbrakt lektyre som ble konsumert akkompagnert av frappé metrio me gala på strandbaren på Iguana Beach. (Hvorfor snakker vi forresten alltid engelsk når det gjelder sånne navn, i stedet for å bruke paralia eller strand?)

Torsdagen skulle det ifølge tidligere erfaring, komplettert med tips fra Apollos reisebrosjyre, være gatemarked i Nea Chora, en passe lang spasertur i den relative kjøligheten om morgenen.  Vi fant oppmerkingen i gaten med nummererte markedsplasser, men ikke en selger, ikke en  tomat, en ansjos eller en liter hjemmelaget raki å se.  Vi lot oss ikke stresse, siden vi visste at det store lørdagsmarkedet nå var flyttet til presidie-plassen, og var et meget godt alternativ.

Lørdagen opprant, og i grålysninga var vi på plass på bussholdeplassen med hver sin billett á 0,90 € i hende.  Bussen tok oss til 1866-plassen, og vi gav oss trøstig i vei innover i byen, langt fra turiststrøket rundt havnen.

Men her opplevde vi et slags dejá vù fra torsdagen, markedet var borte vekk.  Spørsmål gav diffuse svar om 2 km i omtrentlig retning med viftende hender, så litt slukøret begav vi oss i retning mot sentrum.  Og der var markedet.... der det alltid har vært, i de såkalte gamle dager, før flyttingen til Elefterias-plassen.  Vi opplevde enda en gang utvalget av grønnsaker, frukt, olivener, raki og alle andre landbruksprodukter, fisk og levende kyllinger, sko, klær og alle slags duppeditter fra springkniver til  kjevler av oliventre.  Flotte inntrykk, som krever full innsats av syn, hørsel, lukt og smak, til et nivå som for meg gjør fotografering vanskelig. Jeg har store vansker med å sette en teknisk innretning som et kamera mellom meg og den intense opplevelsen, og må satse på at jeg greier å gjenoppleve de beste tingene uten billedbevis å støtte meg til.

Hva var ellers de store opplevelsene?  Gode tavernaer med lange luncher og  kvelder der man kom i kontakt med greske kelnere og tavernaeiere, og plutselig var betraktet som stamgjester og nesten-familie, med 20 % rabatt på logariasmo\'en, uten å ha bedt om det.  Vanskelig å håndtere tipsene når det blir sånn........  Hva gjør man?

Verre var det når det tok helt av hos Abraham, og han kom med ei mugge vin ekstra, og litt seinere Irish Coffee (ikke vår favoritt), fulgt av et fat med appelsinskiver og epleskiver, og selvfølgelig den uunngåelige karaffelen med raki, som ble levert med kontinuerlig påfyll til man ikke orket mer.  (Godt at det bare var 50 meter til hotellet).

Det som likevel sitter sterkest i minnet, var planleggingen av vår biltur til Chora Sfakion.  Sammen med et annet par hadde vi bestilt bil og satt og planla turen.

Jeg har nylig lest om igjen en bok om en kretisk krigshelt fra 2. verdenskrig, Georgos Psychondalis, eller the Cretan Runner, som boka om han heter.  Jeg oppdaget at fra veien vi skulle kjøre, gikk det en tynn strek av en vei over til Asi Gonia, som er landsbyen han var fra, og hvor han ble gravlagt for 3 - 4 år siden.  Jeg fikk en plutselig innskytelse om at det kunne vært en grei omvei å kjøre dit og besøke graven hans, siden jeg hadde lest så mye om ham, men var usikker på om veien var kjørbar.

Vi tok med oss kartet ned i hotellbaren, og spurte Michalis, barsjefen, om han var kjent på veiene der.  Det var han ikke, men han pekte på en eldre herre på den andre siden av bassenget, med gjeterstav og filtersigaretter. og en dame som viste seg å være hans datter, som visstnok hadde eierinteresser i hotellet - tror jeg. De skulle være fra det området jeg spurte om.   Jeg hadde også fortalt om Georgos Psykondakis, og lurte på om Michalis kjente til denne delen av kretisk historie.  Det gjorde han ikke, men han gjorde som grekere gjør, han gikk ikke bort og spurte, men ropte over bassenget, og overdøvet alt surr i baren.  Jeg hørte Asi Gonia og Georgios Psychondakis, resten skjønte jeg ikke, men svaret kom tilbake, og jeg så haka datt litt.   \"Det var hans fetter\", sa han, og jeg tror han funderte like mye på oddsen for dette som jeg gjorde.  

I en bar med 40 skandinaver som koser seg med drikkevarene, sitter det altså en 87 år gammel kar med gjeterstav, og er fetteren til en fyr jeg tilfeldigvis spør om, fordi det er skrevet en bok om ham.   Jeg må medgi at det gikk litt kaldt nedover ryggen på meg, men vi hadde et meget hyggelig møte, selv om han ikke var særlig språkmektig, for å si det forsiktig.  Et solid håndtrykk og et sterkt blikk kan si mye mer enn det meste annet som blir sagt i en bar med skandinaviske turister rundt midnatt.  Det var hvertfall tydelig at han satte pris på møtet, han også.

Jeg må igjen beklage at jeg ikke har så mye bilder å krydre med, har ikke kommet så langt at jeg har fått dem overført til PC, og regner med at det nærmer seg jul før jeg kommer så langt.....

PS Jeg kom aldri til Asi Gonia, veien var bare kjørbar hvis jeg leide en traktor, fikk jeg etter hvert beskjed om

Under opprydding i en del gamle filer fant jeg noen epistler jeg skrev etter Hellas-turer for noen år siden, som jeg ikke tror jeg har lagt ut her før. Kanskje er denne for lang til at noen gidder å lese, men dersom noen kan ha glede av den, så vel bekomme:

Første-mai-feiring på Kreta

Sammen med et vennepar har vi lurt oss av gårde på en tidlig før-ferie, en hopp-på-uke til Kreta med avreise i slutten av april.  1. mai er vi på vei ut av Rethymnon i en Opel Corsa vi har leid for noen dager, og har ambisjoner om å kjøre over til sørsiden av øya, rundt  Ida-fjellene og tilbake.

Det er en nydelig dag, og øya ligger der på sitt aller vakreste.  Alt blomstrer, og det er en helt annen verden enn det brunsvidde og tørre landskapet vi forlot i oktober i fjor.  Valmuer er et dominerende innslag i blomsterprakten den første delen av veien, så store enger lyser flammende rødt mot oss.  Damene sitter i baksetet, og kommanderer stopp stadig vekk, for fotografering og blomsterplukking.

Første mai er dagen da befolkningen reiser ut på piknik i naturen, og blomster er viktig i denne sammenhengen.  En stor del av bilene er pyntet med buketter under vinduspusserne, og snart er vår Corsa også behørig dekorert.  Kretenserne binder også store kranser av blomster, som de henger på utedørene sine når de kommer hjem.  Vakkert, men ikke fullt så dekorativt når kransene henger på døra den siste uka i mai også.  

Det høres litt smelling rundt i åsene, men det er ikke jakttid, det er bare en skikk å ha med seg et våpen for å lage litt støy på festdagen, og hvem vet, kanskje finner man et trafikkskilt å gjennomhulle også. Blinkskyting på trafikkskilt er folkesport på Kreta, særlig på sørsiden.

Vi kommer rundt en sving, og mot enda en bakgrunn av røde valmuer står et esel i veikanten, oppsalet med tresal.  Stopp-ordre kommer flerstemmig fra baksetet, og eselet blir behørig foreviget, bakgrunnen også.  I det vi skal sette oss inn i bilen, ser vi plutselig en kortbeint kar som kommer løpende gjennom blomsterenga som en ikke helt vellykket karikatur av Julie Andrews, mens han fekter med den ene armen.  Vi er usikre på om vi har gjort noe galt, men venter til han er framme hos oss.

Det viser seg at han er særdeles vennligsinnet, og at han i den hånden han ikke fekta med, har røska med seg et halvt brød før han løp.  Han bryter biter av brødet, som smaker sterkt av kardemomme, og på et lettfattelig fingerspråk forteller han oss at vi kan spise litt selv, og mate eselet med noen biter.  Han nærmest løfter damene etter tur opp på eselet for fotografering,  klatrer så opp selv, og setter seg i positur som var han en krigerkonge på en noe mer imponerende ganger.  Etter at vi har tatt bilder fra alle kanter, leiter han i lommene til han finner en blyantstubb, og på kartet vårt noterer han navn og adresse, mens han stadig peker på seg selv og fotoapparatet.  Vi skilles som gamle venner, med resten av brødet som niste, og noterer oss å sende ham noen bilder.

Vi kjører videre ned gjennom Armenidalen og stopper i Spili, en trivelig by hvor sentrum er dominert av honning-, raki- og teppesalg.   Turbussene stopper ofte i denne byen, hvor man kan drikke vann fra byens fontene, med en lang rekke løvehoder som vannet kommer ut fra.  Det påstås at den som drikker av vannet, blir minst ti år yngre.  Jeg forteller de andre at dette er bare tøys og overtro,  men lurer meg bort til et av løvehodene og drikker meg utørst for sikkerhets skyld, mens jeg i øyekroken ser at de gjør det samme.  Jeg kjenner ikke noen umiddelbar virkning, og da jeg noen dager (og netter) seinere fisker etter om kona synes jeg virker forynget, må hun skuffe meg med at jeg fortsatt er  den samme gamle.  Hun føyer heldigvis ikke til noe "dessverre", foreløpig hvertfall.

Turen går videre i retning Agia Galini, men vi tar av fra hovedveien og kjører den gamle veien om Melambes.  Litt lengre, bratt og svingete så det holder, men ikke på noen måte skummel å kjøre, selv for vår passasjer som er redd for høyder.  Og så den utsikten man får over store deler av sørkysten og Messara-bukta.  Vi ser også sola lyser hvitt i takene på hundreder eller kanskje tusener av mål med drivhus på Messara-sletta i det fjerne.

Agia Galini er et av de stedene vi har kommet tilbake til på overnattingsturer flere ganger, en utpreget turistby som likevel har noe spesielt ved seg,  Ikke bare er stedet vakkert, men folk er vennlige, og tavernaene jevnt over gode, og så har den det lille man ikke kan sette fingeren på, men som gjør at man får en spesiell forkjærlighet for stedet.  Vi bestiller vår favorittlunch, et par fat med kalde og varme forretter, pikilia eller orektika meze, hva man nå kaller det.  Det pleier være akkurat passe lunch til fire, og blir det for lite, er det bare å bestille mer.  En kopp kruttsterk elliniko sketo på toppen, og vi er klar for nye utfordringer, på badestranda.

Etter badet triller vi videre, og passerer Tymbaki..  Vi stopper ikke, men fryder oss over at hele området har forandret seg totalt siden sist vi var der noen år tidligere.  De nesten uendelige områdene med drivhus er dekket med plast som skiftes ut dann og vann, og tidligere ble den gamle plasten liggende der den ramla ned av drivhuset, til noen skikkelige vindkast tok den med seg og danderte den rundt i hele området.  Fra alle gjerder, trær og diverse annet flagra plasten i vinden som tibetanske bønnestrimler, og det var egentlig ganske ufyselig.   Etter noen år med offentlige tilskuddsordninger for innsamling og resirkulering av plasten, er den rett og slett borte"¦.  vel, nesten, da.

Vi svinger etter hvert nordover, og prøver å følge kanten av Ida - massivet.  Jeg mener å finne en snarvei nordover til Kroussonas, selv om et par strategisk plasserte symboler på kartet dekker litt av selve kryssene, så de andre er litt skeptiske til Prosjekt Snarvei.  Vi stopper så vidt ved  Gorgolaini-kosteret, og med godt mot begir vi oss ut på grusveien nordover.  Veien blir smalere, det begynner å vokse gras i midten, noe som sjelden er et godt tegn, før den går over til å ligne mest på et bekkefar.  Akkurat da usikkerheten kryper innpå oss, kommer vi til et kryss.  Til høyre er veien sperret av flere parkerte biler, så det må være en blindvei, altså kjører vi til venstre.  Hundre meter lengre framme er det rett og slett ikke mer vei.  Vi rygger optimistisk tilbake til krysset, der det er biler så langt ute i ødemarken, er det kanskje folk å spørre også.

Og der dumper vi midt oppi et par storfamilier som har piknik i det grønne, unge og gamle, fra en baby til ei tradisjonelt svartkledt ei, som gir mer inntrykk av å stille i tippoldemorklassen enn bare som ei skarve bestemor.  To gutter på 13 - 14 år kan noen få ord engelsk, så vi får bretta ut kartet på panseret, og etter litt peking og diskusjon får vi bekreftet at veien går dit vi hadde tenkt oss, så de skal få flytta  de parkerte bilene og slippe oss forbi.

De hoier til en kar som sitter i skyggen av et tre og snakker voksenprat med de andre mannfolka, og han kommer over.  Han har med seg et stykke kjøtt, som vi etter votering kommer fram til er grillet rygg av geit.  Med en svær kniv skjærer og hakker han av stykker  til oss, så vi har noe å bite i mens han flytter bilene.  Alle smiler, vi gnager og tygger, og vi føler oss virkelig velkommen i selskapet.  Heldigvis har kona vært på rundtur før, og vet hva man kan dumpe borti, så hun pleier ha med seg et lite lager av godsaker til til barn vi møter.  Denne gangen har hun tilfeldigvis raska med med seg ei hel eske med små Dajm som kommer vel med, og som gjør stor lykke blant ungene, selv om varmen har gjort dem nokså klissete. Vi føler oss litt som kaptein Cook som deler ut glassperler til de innfødte, men vi ser det blir positivt mottatt.

Veien er ryddet, og vi begynner å takke for oss og gjøre oss klar til å kjøre, men blir stoppet.  Selveste familieoverhodene har reist seg fra sine plasser innerst ved trestammen, og kommer nedover mot oss, den ene med plastdunk under armen, den andre med blank flaske i hånda, to meget solide herrer i sin aller beste alder, dvs omtrent jevngamle med meg.

Karen med plastdunken har med seg ett - 1 - glass.  Dette holder han opp mot lyset, rister grundig for å få ut eventuelle rester på bunnen, ny inspeksjon mot lyset, glasset blir godkjent, og vin skjenkes fra plastdunken.  Min kone får glasset, tar en antydning til en slurk, det pekes, og glasset sendes videre til den andre damen i vårt selskap, og videre til oss karene.  Jeg er sist, og mens de andre nipper, synes jeg at jeg for høflighets skyld må tømme glasset.  Vinen er slett ikke vond, så vi takker pent, og gjør oss klar til å kjøre.  Vi stoppes igjen, og glasset gjennomgår renselsesprosessen på nytt, før det skjenkes en liten dram fra flaska, kona legger opp til same procedure og nipper lett til stoffet, men den går ikke!   Denne er eksklusivt skjenket til henne, og hun gjør som hun pleier, slenger hodet bakover og tar den på styrten, den eneste måten å få den ned på, som hun sier.  Anerkjennende nikk og mumling, og ny liten dram skjenkes.  Etterpå er det oss gutta som står for tur, og da er det skikkelige mannfolkdrammer som fylles i glasset.  Greske promilleregler (med et spørsmålstegn bak) flagrer et øyeblikk gjennom bevisstheten, men jeg lar det stå til.

Nytt forsøk på avskjed, på ny blir vi stoppet.  Den ene gubben snur ryggen til oss og går bortover veien.  Vi legger plutselig merke til at han halter enormt, noe vi ikke la merke til før.  Han snur, kommer haltende tilbake, peker på det tomme glasset og peker på kneet, skjenker en ny dram, peker på glasset og peker på det andre kneet.   Er det noen som sier at man ikke kan gjøre seg forståelig uten å kunne språket?  Vi må gå en full runde til, og mine spede forsøk på å takke nei og demonstrere rattbevegelser, preller av uten noen virkning.

Mens vi slåss med drammene, trekker plutselig den ene av dem fram en imponerende Colt automatpistol fra lomma, peker i været og sier "Bam-bam".  Før vi får summet oss til å vurdere om vi bør strekke armene i været og overgi oss umiddelbart, er pistolen tilbake i lomma igjen. Han er øyensynlig svært stolt av våpenet, men har antagelig brukt opp ammunisjonen før vi kom.

Etter en hjertelig avskjed er vi endelig på vei.  Etter et par hundre meter begynner veien å gå bratt nedover, og samtidig bærer den sterkt preg av å ha vært utsatt for flom i løpet av vinteren eller våren.  Det blir så ille at jeg kommanderer de andre ut av bilen, damene går bak, og den andre karen går foran og vipper vekk de steinene som ser ut til å være de største farer for bunnpanne og forstilling.   Vi er på vei ned i en ravine, hele veibanen er runde elvestein, og jeg innser plutselig at hvis vi må snu, kommer jeg aldri opp igjen den veien vi har kjørt.  Og hva om vi skal opp igjen på den andre siden av ravinen?? En ubehagelig følelse, mildt sagt.

Akkurat da spenningen er på det mest intense , er vi nesten nede i bunnen, veien gjør en krapp sving til høyre, og plutselig er jeg ute på veien.  Aldri har vel noen vært mer lykkelig over synet av hullete og dårlig asfalt. Jeg vurderer å gå ut og i pavelig stil legge meg på alle fire og kysse asfalten, men nøyer meg med et enkelt "Yess!!!".

Resten av turen foregår stort sett i stillhet, mine passasjerer tar sin etterlengtede middagslur, trøtte etter påvirkning av mange opplevelser, og kanskje litt tsikoudia!

Så var vårturen unnagjort for i år også.  Siden det var vår første tur til Naxos, faktisk vår jomfrutur til Kykladene også, var vi nokså spente, siden det er dette området som kanskje er aller mest omtalt blant Hellas-reisende.

Og vi ble ikke skuffet!  Naxos var så absolutt ei trivelig øy, og Chora en trivelig by.  Det var utrolig få turister der, færre enn ventet selv om det var tidlig i sesongen, og grekerne virket bekymret.  Flere jeg snakka med, var redd for at den økonomiske situasjonen i landet kan få nedgangen i turismen til å skuyte ytterligere fart. slik at det det snart er kroken på døra for mange hoteller og tavernaer.

Denne bekymringen var kanskje det som gjorde sterkest inntrykk i denne ferien.  Jeg ble sittende lenge og prate med en frisør (som også hadde en fortid som låtskriver og sanger med en del CD-er på samvittigheten), og kona hans.  Hun fungerte som tolk, og de var veldig interesserte i hvordan vi besøkende så på prisnivå, service og situasjonen generelt.  Det er ikke tvil om at grekerne føler en sterk ydmykelse ved å bli pålagt hva de må gjøre og ikke gjøre utenfra.  Det var sterkt å høre hvordan de følte at det aller verste er at de begynner å tvile på om de fremdeles kan føle seg stolte over å være greske, en forferdelig situasjon for et så stolt folkeferd.

Hva er det ellers å si?  Vi har sjelden vært noe sted hvor nivået på tavernaene har vært så jevnt god.  Mye vennlige folk, som var så ivrige etter å yte service at vi noen ganger ble litt beklemt over all ouzo og vin og kaker og desserter som ble båret inn \"on the house\", selv om regningen for middag til fire sjelden ble særlig mye over 40 Euro.

Konklusjon?  En meget vellykket tur, selv om det ble litt lang reise til og fra (og en del sjøsyke folk på båten tilbake til Santorini, selv om vi ikke merket noe).  Men alt i alt er nok Naxos ei øy som ikke vil komme svært høyt på \" Må-tilbake-dit-lista\".  Vi ble noenlunde ferdig med det grøvste på disse to ukene, syntes vi.

På en konferanse \"i embeds medfør\" for et par uker siden traff jeg ganske tilfeldig på en kar som var enda mer grekofil enn meg selv.  Han hadde reist hyppig til Hellas siden begynnelsen på 70-tallet, og hadde ganske sterke meninger om mangt og mye (som apropos til tråden om øyhopping).  

Han skilte klart mellom øyloffing, som var hans ferieform. og øyhopping, som han kalte en fryktelig tungvint ferieform for trygghetssøkende turister som heller burde satse på charter (ikke mine ord altså).  Jeg har aldri tenkt over det før, men vi hadde en artig lang kveld der jeg fikk mange og sterke impulser.  Riktignok var det dårlig med Metaxa eller Ouzo, men selv grekofile tar i nøden til takke med øl og akevitt  ;-))  Jeg kom aldri så langt at jeg fant ut om han er med på forumet her.  Jeg tviler,  men det kan muligens tenkes.

For ham var øyloffing en ferieform for frie sjeler, der man har bestemt en startdato, og muligens en sluttdato for turen, mens det andre er helt åpent.  Loffing består i å dra til nærmeste ferjehavn (stadig iflg ham), og se hvor første båt går, kjøpe billett og gå ombord, og se hvor man havner..   Der blir man til man er lei, og går til havnen og venter til første båt dukker opp, og fortsetter turen dit den båten går osv..

Øyhopping derimot, der man har planlagt ferien sønder og sammen, funnet ut av båtruter, bestilt båtbilletter og bestilt hotellrom, leiebil og kartlagt hvilke attraksjoner og strender som skal besøkes, dag for dag og time for time, er en ferieform som bare egner seg for \"byråkrater\", som han sa, uten å definere det nærmere.

Nå er jeg hverken ekspert på hopping  eller loffing, men det kan være artig med litt kommentarer fra andre. Og skulle vedkommende være her, ville det være ekstra artig om han ville bidra til diskusjonen.

Så er\"vårturen\" omsider fastlagt, og det blir Naxos to uker i mai.  Vår første tur til Kykladene (!)så vi gleder oss og skal forsøke å få noen turer til øyer i nabolaget også.

Jeg kom på en eller annen nettside over informasjon om en religiøs fest 20. mai, Agios Thelelelos.  Er det noen som vet hvor dette foregår, finner ikke noe slikt navn på kartet eller på nettet ellers.

Jeg er ingen god fotograf, men jeg følger stadig med på gode råd både her på forumet og andre steder, i håp om å forbedre meg.

Etter hvert har jeg likevel funnet ut at den aller største forskjellen på meg og de virkelig gode fotografene  (og det er ikke få av dem her på forumet!), kanskje ikke først og fremst er det tekniske ved fotograferingen eller apparatet, men motivvalget.  Jeg glemmer rett og slett å ta bilder av de beste motivene!  

Gang etter gang blir jeg så intenst opptatt av å se, oppleve og rett og slett bare være der at tekniske vidundere som et kamera er fryktelig fjernt fra min bevissthet.  Og like regelmessig ergrer jeg meg etterpå over at jeg ikke fikk tatt noe bilde av det jeg så og opplevde.  Dette gjelder både steder, situasjoner og mennesker.

Er det noen som har gode råd om hvordan de greier å distansere seg fra slike opplevelser lenge nok til å konsentrere seg om å slå på og stille inn fotoapparatet, justere for lyset, kanskje zoome for å finne det beste utsnittet, vente på det rette øyebliket og trykke av, ofte mange ganger på en liten stund?  Er det i det hele tatt noe som kan læres, eller får jeg fremdeles nøye meg med fotos av de halvgode motivene, og stole på at de aller beste bildene er lagret i hukommelsen (ikke noe særlig pålitelig lagringsmedium, har jeg funnet ut)?

Når jeg logger inn, får jeg en god del av overskriftene på et språk jeg ikke engang vet hva er (det som står under svensk på lista).  Selv om jeg skifter til norsk, hopper språket stadig tilbake.  Er det noe på min maskin som gjør det, eller er det generelt for forumet.

Ikke av de store problemene forsåvidt, men.......

Var det noen som så det fantastiske programmet på National Geographic i går kveld om restaureringen av Parthenon?  Programmet viste til fulle hvilken utrolig kompetanse man satt med for 2 500 år siden, både på arkitekt- konstruksjons- og håndverkssiden, med bearbeiding ev enorme marmorblokker med en nøyaktighet ned til 1/20 mm!!  Man fikk også en forklaring av metodene de brukte som var forståelig for en legmann.

I seneste laget å informere om et TV-program som allerede er sendt, men mange av disse programmene går jo i reprise.  Skulle muligheten by seg, så se det, ta det opp, eller få det med dere på en eller annen måte!!!  Det var så absolutt verdt å se.

Jeg leste nettopp at forsikringsselskapene begynner å vurdere avkortning i erstatninger ved innbrudd, hvis man har lagt ferieplaner ut på nettet til almenn beskuelse.  I en del land har forsikringsselskapene visstnok allerede innført slike forbehold i avtalene.

Dette gjelder vel i første omgang slike nettsteder hvor man bruker fullt navn ved blogging og twitring osv.  Selv om de fleste av oss ikke opererer under fullt navn her på forumet, avslører kanskje mange nok om oss selv over tid til at vi er identifiserbare for dem som måtte gå inn for å kartlegge sånt.

Jeg kommer nok til å bli mer tilbakeholden med slik info på forumet, selv om jeg synes det er for ille at man må begynne å ta slike hensyn.  Dette gjelder jo både oversikt over planlagte reiser, hilsener fra dem som er i Hellas, og alle mulige spørsmål om rutetider, hoteller, reisemål osv., der det er naturlig å nevne når man skal reise.

Jeg liker det som sagt ikke, men på den annen side er det jo nokså bortkastet å få naboer til å ta inn posten og klippe plenen, å ha tidsur på lys osv., så huset ikke skal se ubebodd ut, hvis man samtidig offentliggjør via nettet at huset står tomt.

Synspunkt?

Da jeg satt og zappet litt mellom TV-kanalene her om dagen, kom jeg inn på et program på TV3 som het Kretafeber, en serie som har gått en stund, og som jeg har sett noen små glimt av.  Det var helt på slutten av episoden, og jeg tror det var siste episode.  Som avslutning hadde tydeligvis noen grekere blitt spurt hva de syntes om nordmenn.  De to som utalte seg og som jeg fikk med meg, var meget klare.  Nordmenn bråker og støyer, knuser glass og lager generelt spetakkel.  Vi fikk ikke vite hva han mente jentene våre driver med rundt på stranda, det var sensurert og erstattet med et pip.  Konklusjonen var klar, we don\'t like them!  Sistemann var kort og konsis:  Det verste med nordmenn er at vi ikke liker dem her.  

Nå vet ikke jeg om de hadde blitt bedt om å si hva som er det verste med nordmenn, og om det var tredve som uttalte seg positivt først.  Men disse uttalelsene avviker jo ganske dramatisk fra det vi  håper og tror grekerne mener om oss.

Er det noen av dere som bor eller har bodd i Hellas i lengre tid, som kan si litt mer om hvordan vi oppfattes, hvis grekerne har noen oppfatning av nordmenn spesielt i forhold til andre skandinaver eller nord-europeere?

Har nettopp sett et program på travel Channel, om fjellklatring på Kalymnos.  Det var også et innslag med klatring i Meteora.

Fantastisk, selv om man ikke er spesielt interessert i fjellklatring, med flotte bilder fra usikten over Telendos, bilder fra Pothia, Massouri osv.  Så hvis programmet \"Vertical Syrtaki\" skulle komme i reprise på travel, se det!!

Den tradisjonelle høstferien i slutten av september og begynnelsen av oktober har kommet litt i bakgrunnen når det gjelder planlegging, siden det har skjedd så mye annet i sommer.

Det har ligget i kortene at det enten skulle bli Plomari på Lesvos, eller Naxos, hvis man kunne finne en fornuftig måte å dra dit på, med innenriksfly fra Athen.

Men plutselig tok Kreta-abstinensene overhånd!  Vi oppdaget at vi ikke har vært på Kreta på 5 år, så utrolig det enn høres.  Og det er nå Kreta som er \"hjemme\" i Hellas da, det er der man har ALT.... og så litt til....  Sammen med Athen og Peloponnes er Kreta så absolutt kjernen i det greske - etter min mening, så med jevne mellomrom må jeg tilbake dit.  

Så får heller \"trofejegerne\" rase rundt i sverm fra fluelort till fluelort på kartet og telle øyer for CV\'en, og ta bilder av sukkerbithus med blå dører.   :angel12:    :wink:     (Disse husene og andre steder med høy \"mysighetsfaktor\" finnes på Kreta også, hvis noen er i tvil).

Vi gleder oss!!!!      

JohnS

PS  Noen ganger er lov å provosere litt også vel?... bare bittelitt....   :lol: